Sånn greie greier og en podcast i uka

Mimre Lane #16

2014– Mørkeblå trønderdominans og knallhardt hypotesebrudd

Neida, slapp av, jeg skal ikke gjøre et tidsriktig politisk innlegg om hvordan de blåblå voldtok Trøndelag ved forrige kommunevalg eller noe sånt. Her i mimrespalten er vi (dvs jeg) totalt objektive på det aller meste, bortsett fra når det kommer til råkk. Da er det i aller høyeste grad sterkt subjektivt, og aldeles ikke noe man kødder med. Så bli med meg ned de mørke bakgatene i mimreallèen og la oss ta et dypdykk i året 2014 og ta en blodig alvorsprat om hva i alle dager det var vi holdt på med da.

1. Spidergawd – “Spidergawd”
(Crispin Glover Records)

La meg starte denne med å omtrent sitere meg selv slik jeg lovpriste Kollwitz med 2010-førsteplassen i denne spalten for noen uker siden: «YES! Elsker den følelsen når et helt nytt og uventet band kommer tilsynelatende ut fra ingensteds og bare bergtar sjela». Historien gjentok seg nesten i 2014. Men bare nesten, fordi Spidergawd var mer et band som vokste på meg over en litt lengre periode før sjela ble tatt. Det var nok heller ingen ulempe å få gleden av å
unnvære de live samme år på Øyafestivalens Tøyendebut. Så summen av å oppdage et helt nytt band, med medlemmer som Per Borten (Cadillac, Moving Oos, New Violators), Kenneth Kapstad (tidl. Motorpsycho, Gåte, Animal Alpha ++) og på daværende tidspunkt bassist Bent Sæther (Motorpsycho), som utgir et friskt pust av trøndersk karskånde med tunge, smarte og klassiske bluesriff, krydret med saxofon og knall låtskriving, og i tillegg er sykt fett live…ja, da gir det fort varige mèn, som fort ender opp som en gullplassering for året når råkkehistorieregnskapet skal gjøres opp fem år senere.

Debuten fra Spidergawd er på mange måter klassisk tung bluesrock, gjort gjennomført og originalt selv om det egentlig ikke er originalt i det hele tatt. Men det er gjort smart og ikke minst dritbra, og det føles nytt og fresht i all sin retrodyrking. Hør bare på den 15 minutter lange «Empty Rooms», som er et fantastisk epos av en progga blues/hardrock låt, hvor alle medlemmene blomstrer til fulle på hver sine respektive måter. Spidergawd var en herlig og hjertelig velkommen nykommer til den norske råkkefloraen i tjuefjorten, og skulle vise seg uhyre produktive og aktive de kommende årene, noe du med andre ord neppe skal se helt bort i fra at vi kommer til å mimre mere over i denne spalten i ukene fremover.

2. Motorpsycho – “Behind the sun”
(Rune Grammofon/ Stickman Records)

Åjadda, mine favorittrøndere ( sorry Spidergawd) er fremdeles i storform i 2014, og ymter tidvis frempå igjen med et kickass album. «Behind the Sun» inneholder øyeblikk nesten på høyde med 90 talls æraen. Det aldeles nydelige åpningssporet «Cloudwalker (A Darker Blue)» kunne like gjerne vært på «Angels and Daemons at play» (1997) som på dette årets Motorpsycho versjon. Skiva inneholder massevis av flere gylne øyeblikk som bl.a «On a plate» og «The Promise» som begge er terningkast 6 låter, lett. Det er så lekent, groovy og melodisk og fett, med sine drivende tunge 70talls riffing, syrete, jazzete jammepartier og eminente låtsnekring som oser kvalitet.

Dere som har fulgt denne spalten fra starten har kanskje skjønt at jeg er over gjennomsnittet begeistret for Motorpsycho, og det er ikke uten grunn. Makan til band as!

Bent Sæther (bass/vokal) og Kenneth Kapstad (trommer) kan faktisk begge skilte med dobbel topplassering i Mimre Lane dette året/denne uka, og det må man kalle sjelden vare. Ikke var det enkelt å skille topplassene heller, så her var jeg på nippet til å slenge delt-førsteplass-kortet igjen, men bråombestemte meg igjen her om kvelden etter en idyllisk biltur med tunge sko og ditto tung trønderblues på høyt volum på anlegget. Shit, det hørtes blodharry ut. Men så heter jeg tross alt Ronny og kommer fra Flisa da..

3. Insense – “De:evolution”
(Mas-Kina Recordings)

Her må jeg nok krype til oppnedkorset og svelge mine ord fra 2011 episoden, hvor jeg påsto at hvert år Insense slapp ny skive slapp de årets beste skive. Den hypotesen røyk visst her i 2013 på grunn av et par tilfeller kraftig trønderdominans ( se over). Men allikevel er «De:evolution» et knallbra album , dog ikke helt der oppe med deres
karrierehøydepunkter «Soothing Torture» og «The Silent Epidemic” fra noen år tilbake. Det er melodisk death metal something som tidligere, men med stadig mere vekt på det melodiske, spesielt i vokalland. Det går overraskende mye i durtoner («Lethargy», «Radio») og man kan høre mye tidlig FNM Mike Patton-ske schwunger på vokallinjene. Ikke at det er noen dum kombo i det hele tatt. Som fan av så vel Insense som Faith No More må jo resultatet bli en sikker vinner for undertegnede. Vel, vinnere ble ikke Insense dette året, til en forandring, men et skikkelig bra album
ga denne gjengen ut, nok en gang. Favorittsporet mitt er faktisk det korte intro/åpningssporet «Part I: Conception», som er sykt kult. Som på de andre tidligere skivene begynner også denne med de mer melodiske og catchy låtene, før
intensitet og mer klassisk death metal kjør fyller skiva videre utover.

Albumkonseptet syntes å være livet, og livssyklusen fra fødsel til død, fulgt kronologisk gjennom albumet. I den forstand er nok undertegnede mer fan perioden fra fødsel til ungdomsopprør enn midtlivskrise og pleietrengende aldersdemens. Insense har forresten nettopp kunngjort sin tilbakekomst etter flere års pause, og DET blir spennende å følge med på videre!

Øvrige honorable nevneverdige:
Kamikaze a go go – “ Creatures of habit”
Team Me – “Blind as night”
Åge Aleksandersen – “Levva live”
Yuma Sun – “Hell”
Pil & Bue – “Push start button”

Epilog: Okei, så la jeg inn noen syltynne fake news et eller annet sted over her.
Hvis du greier å avdekke og beskrive feilen i en kommentar under delingen av denne artikkelen, så er
du med i trekningen om en råflott premie som jeg ikke helt har bestemt meg for hva er for noe ennå.
Lykke til, god helg, og vi preikes i 2015.