2015– Dissonans, ulvedans og karaokesyngende vestlandsglans.
Det er jaggu fredag igjen (den trettende til og med!), det har jaggu begynt å bli høstete, bløtt, ubehagelig, kaldt og mørkt, (kanskje med unntak av akkurat i dag) og dermed ligger alt perfekt til rette for deilig bakpå dyster tungråkk. Så finn deg en kopp med noe rykende varmt, alternativt et glass med noe kjølig og intoksikerende, legg deg godt til rette under ullpleddet i godstolen, og bli med meg på en ikke altfor prehistorisk mimrereise ned året tjuefemten.
Det er kun 4 år gamle greier vi tar for oss her altså, men de er viktig å mimre grundig allikevel, slik at ikke råflott musikk forsvinner ned Forglemmelse Lane. DER er det utrivelig der!
1. Kollwitz – «Dissonance»
(Fysisk Format)
Da har det gått 5 år siden Kollwitz debuterte med “Like Iron I rust”, som jeg uttrykte min store kjærlighet for her i Mimrespalten for noen uker siden, hvorpå de ble belønnet med en førsteplass for året. Tenke seg til at de med oppfølgeren faktisk overgikk seg selv?! «Dissonance» er rett og slett sjuukt fet, tung, mørk og deilig, og en av tidenes norske utgivelser hvis du spør meg. Og det gjør du jo indirekte, ved å lese dette som du leser nå.
Hva mer er det egentlig å si? Føler det fort blir mye gjentagelser fra omtalen om debutalbumet, men Cult Of Luna referansene og likhetene er jo fortsatt veldig tilstedeværende. Ikke at det gjør noe, da undertegnede happens to be skikkelig iddiot-fan av den gjengen også. Men egenart og særpreg er jo alltid kjekt å skilte med, og det vil jeg jo så absolutt si at Kollwitz har, i hvert fall isolert sett i norsk sammenheng. Identiteten og det særegne vokser og vokser på deg som lytter etter gjentagende gjennomhøringer på fantastiske verk som «Reign», «Impending» og for så vidt hele resten av tracklista i samme slengen. Godtvondt ått sjela!
2. Tombstones – “Vargariis”
(Soulseller Records)
«Vargariis» er den såkalte svanesangen til nå oppløste Tombstones, kanskje Norges feteste stoner/doom band på denne tiden. De ga ut masse gull de foregående årene også, men føler at det var først på denne hvor alt skikkelig satt, både låtmaterialet, soundet, bandet og helheten.
De vet å ta seg tid, og maler og repeterer og droner, men hele tiden rett innafor det tålmodigheten makter. Tempoet dras titt og ofte ned i sirupland og der er det fryktelig seigt og trått, men på en skikkelig trivelig måte. Åpningen «Barren Fields» er hinsides kick ass tung og tøff, og øvrige påfølgende spor som «And When The Heathen Strive Vargariis Rise» + «Pyre of the Cloth» risser inn uforglemmelige dype hakk i gravsteinen over det som gjenstår av ørekanalene etter noen høylytte gjennomkjøringer. En tilfeldig kompis av meg, som spiller bass i råkkebandet Sâver sier om denne skiva: «Jo, den syntes jeg er skikkelig ålreit, en skive som prega livet mitt masse i den tunge tia og har forma meg til den fine fyren jeg er idag…». Neida, det var ikke sånn sitatet var, bare sånn jeg syntes det hadde vært gøyalt om det var.
Men han kunne fortelle meg at det spesielle med innspillingsprosessen av denne skiva var at den gikk sykt fort siden de hadde spilt albumet på to turneer i forkant av studio. Det andre han trekker frem var at denne utgivelsen løfta Tombstones’ musikkverden, fikk de på fetere turneer og Psycho Las Vegas etc. En milepæl, med andre ord. Fryktelig synd at det stoppa der. Men på den annen side, så ville det sannsynligvis aldri blitt noe Sâver uten det bruddet, så da får man gjøre seg opp egne meninger og bemimringer om hvilket utfall man foretrakk..
3. Ribozyme – “Grinding tune”
(Indie recordings)
Ribozyme er verdens triveligste Bergensere … hvis man kan kalle Askøyinger for Bergensere da? Hvis ikke kunne jeg jo sagt verdens triveligste Askøyinger, men siden de er de eneste jeg kjenner fra Askøy så har jeg ikke noe å måle de opp i mot. Kanskje alle fra Askøy er like trivelige? Eller kanskje alle er enda hakket triveligere, slik at jeg da tar skikkelig feil og at Ribozyme egentlig er noen usympatiske slasker? Nei nå mista jeg tråden gitt. ANYWAY:
Disse kara har holdt på så lenge jeg kan huske, og gitt ut massevis av god musikk også før denne skiva. Jeg har vel strengt tatt nevnt de her i spalten ved et par anledninger tidligere, men altså ingen pallplass. NÅ, endelig, fortjener de en plass på mimrepallen ihvertfall, for «Grinding Tune» er et knakende flott album!
Jeg har spilt mye rundt med denne gjengen med opptil flere band de siste par tiårene, og hatt det mye festlig sammen. I 2015, som er året vi altså bemimrer her i dag, så gjorde vi blant annet en mimreverdig karaoke sammen på et utested i Bø i Telemark etter en felles konsert, med hele Dunderbeist og Ribozyme sammen på scenen som fremførte «We are the world» med mikrofon i den ene hånda, en screwdriver i den andre, og over gjennomsnittet stor innlevelse. Tror til og med det var på bursdagen min… Ah, nå mimrer vi godt her dere!
Men skiva «Grinding Tune» er i min bok bandets karrierebeste, og kan anbefales på det sterkeste. Spesielt om du har sansen for band som A Perfect Circle, Thrice og Karnivool. Du skjønner greia.
Øvrige honorable nevneverdige:
Black Debbath – “Universell riffsynsing”
Spidergawd – “2”
Dunderbeist – «Hyklere»
Twin Pines Mall – «Solar Wind City»