Sånn greie greier og en podcast i uka

JØRNANBEFALING #25

THE OFFSPRING – THE OFFSPRING


Øy, ekke det de gutta som har den derre “Pretty Fly (For A White Guy)” a? Jo det er det. Hold kjeft. Før The Offspring ble en parodi på seg selv og selvskrevent soundtrack for samtlige high school-filmer ga de ut noen knallgode album, deriblant “Smash” (som har rekorden for flest solgte album på et indielabel noensinne) og debutalbumet “The Offspring”. The Offspring startet i 1983 og slapp faktisk fire album før det gigantiske gjennombruddet med “Americana” i 1999. Mange glemmer det.

Debutalbumet “The Offspring” ble sluppet i juni i 1989, 5000 enheter ble sluppet på enten vinyl eller kassett, og det tok bandet to og et halvt år å selge samtlige kopier. Bandet la ut på en seksukers turné men måtte gi seg da gitarist Noodles ble knivstukket på en av konsertene. Hardt.

Debutalbumet er en sterkt undervurdert del av The Offsprings albumkatalog, og for min del står den omtrent like høyt oppe som “Smash” og “Ixnay On The Hombre”, og høyt over “Ignition”, “Americana” og alt som kom etter. Dette gjelder tydeligvis ikke for bandet selv, som i følge setlist.fm har spilt låter fra albumet 73 ganger til sammen siden 1989. “Crossroads” er den eneste sangen som aldri er spilt live, og låtene “A Thousand Days, “Demons”, “Blackball” og kontroversielle “Kill The President” (som ble fjernet fra albumet fra og med 2001) har kun blitt
spilt to ganger hver. Etter å ha skapt litt buzz etter debutalbumet ble bandet signert til Epitaph Records, drevet av
Bad Religion-gitarist Brett Gurewitz, og slapp blant annet suksessen “Smash” i 1994. The Offspring forlot Epitaph til fordel for majorselskapet Columbia Records rett etter, og med det skapte de en splid i punkmiljøet i USA og ble av mange ansett som sellouts. Det ble ikke bedre da de slapp “Americana” og fikk sitt mainstreamgjennombrudd med “Pretty Fly”, “Why Don’t You Get A Job” og “The Kids Aren’t Alright”. Samtidig var de store støttespillere for Napster og donerte penger til tjenesten. Snakk om å tråkke i salaten. Jeg regner med at bandet sitter og
gråter i palassene sine mens de ser penga renne inn.

For fans av politisk drevet poppunk, men som synes NOFX og Green Day blir for snotty og Rancid blir for ska-vennlig (FAEN som jeg hater ska). Kudos om du klarer å høre forbi stemmen til Dexter Holland, det er hva man kaller en acquired taste.