2016– Bekmørke brannfakler, fyrtårn og gospelkor
Tjo-bing! Jepp, her bruker man gode, gamle og utdaterte uttrykk. Det skal jo tross alt mimres over gammelt nytt så da er det megasweet å spice up det norske språket litt according to gjeldende tidsepoke. Noe jeg bomma skikkelig på her, men en eller annen ingress til hovedartikkelen har jo blitt en del av den faste oppskrifta på disse artiklene mine, så NOE må jeg jo fylle den med.
Uansett så er det året tjueseksten som skal under lupen, og man skulle kanskje tro at jo nærmere man kryper innpå nåtiden, jo vanskeligere skulle det bli å sortere mimrekartoteket? Så feil kan man altså ta, for dette året skrev seg jo nesten litt selv. Bare les sjæl, og se hvilke herligheter jeg har trukket opp av hatten (som jeg kommer til å ta av meg litt lengre ned i artikkelen):
1. Sibiir – “Sibiir”
(Fysisk Format)
Opp fra asken av lovende band som Jack Dalton og Sigh & Explode kom plutselig detta fyrverkeriet av et orkester på banen med sin debut i 2016, og for et band a gitt! Denne feiende flotte førsteskiva er nok muligens den norske utgivelsen jeg har hørt mest på de siste tre åra, og også en av de skivene som jeg lett tør påstå at er en av tidenes beste norske utgivelser, om jeg skulle ha våget meg på en slags all time mimre chart (noe jeg selvsagt ikke orker å begi meg ut på..). Og som om ikke det skulle være nok, så vil jeg samtidig slenge enda en brannfakkel på bålet og påstå at Sibiir er Norges besteband om dagen, i det hardere segmentet av musikklandskapet i hvert fall (rugende likende over Sâver og Attan). Men dette er jo du som leser totalt likegyldig til, for hva i alle dager har dette med
mimring å gjøre? Ikke en dritt.
Så la oss heller vri hjerneskiva tre år tilbake i tid, og kose oss over fruktene denne råflotte utgivelsen har å by på, i påvente av oppfølgeren som i skrivende stund er rett rundt hjørnet.. «These rats we deny», «White noise” og “Bekmørke” er bare noen av spora å trekke fram som høydepunkter på denne olme, svarte godbiten stappfull av høydepunkter. Det er så intrikat, så deilig, så mørkt og desperat og styggvakkert hele veien gjennom, det spilles tett og intenst og grisebra i alle ledd, og toppes perfekt med gutturale primalbrøl fra de innerste bjønnrevir i de dype furuskoger i nordre Hedmark, aka Jimmy Nymoen. Dessuten er det mikset (og produsert?) latterlig fett av Andreas Westhagen, som sikkert kommer til å bli storfornøyd med at jeg namedropper han her, da jeg er rimelig sikker på at han leser dette. Hei.
2. Spidergawd – “III”
(Crispin Glover Records)
Denne skiva her elsker jeg, rett og slett. Dette er den tredje utgivelsen fra gjengen (derav tittelen, duh..), og den beste de har gitt ut både før og etter. Hadde det ikke vært for den forbaska bra Sibiir skiva samme år, så hadde Spidergawd toppa årets mimreliste ( duh, igjen..).
Per Borten & co spruter energi og autentisitet i mørkeblå bluestoner, ispedd progga og uptempo melankolske elementer, i et lydbilde mettet av løpske gitarer, syrete saxofon og usaklige Kapstad-trommer. Av og til er det rimelig straight forward og standard rockefotføring, men plutselig imploderer det inn i uventa riff og magiske partier som gir hakeslepp ned til ankelhøyde. Og da tenker jeg først og fremst på en av mine all time norske låtfavoritter som pryder nettopp denne skiva, nemlig «Lighthouse pt.1», som er så deilig og gjennomført steinbra at den lett fortjener en hedersplass på Rockheim nasjonale trøndermuseum of råkk. Min varmeste låtanbefaling til helgen der altså, hvis det er EN låt du vil ta med deg til helgens soundtrack.
Men for all del, resten av skiva er jo absolutt også oppe og nikker. Fra åpningsporet «No Man’s land»,via «El Corazon del Sol» og helt ut til og med «Lighthouse» part 1, 2 og 3, faktisk. Jeg tar av meg hatten. Selv om jeg ikke har hatt. Har ikke hatt hatt en gang. Ikke noe hattemann.
3. Årabrot – “The Gospel”
(Fysisk Format)
Ja hva skal man si om Årabrot egentlig? Et unikum i norsk råkkesammenheng. Dersom det kan kalles råkk. Du finner ikke et band eller et musikalsk uttrykk som likner litt en gang. De er noe helt særegent, og med DE så snakker jeg først og fremst om Kjetil Nernes. Makan til produktiv mann! Ja, for det er ikke sånn at dette var et nytt bekjentskap i 2016, hverken for den norske musikkscenen eller for meg personlig. Årabrot er et band/prosjekt jeg har fulgt helt siden oppstarten i 2001, og den eminente 7-tommeren «Adding D to Anger» pirret noe i bakevja som få band har klart siden.
De var en gjeng med veldig blide og snodige Haugesundsfolk som preget Oslos undergrunn og musikkmiljø i mange år, ga ut en utgivelse pr år mer eller mindre, de aller fleste av disse veldig annerledes og veldig bra. Men det var først med «The Gospel» i 2016 (med kun en blid og snodig Haugesunding igjen) at jeg virkelig følte at et helhetlig og stort verk var blitt skapt, derav denne omtalen.
Skiva er innspilt i ei svensk kjerke, og har en slags høytidelighet over seg som bidrar til å skape sitt helt egne lille univers som man ufrivillig blir sugd inn i. Der er det både hjemmekoselig og smått utrivelig på en gang. Men man velger allikevel å bli der selv om det føles både litt ubehagelig og en smule skummelt, fordi atte det er så jæskla underlig og spennende! Utover dette så er det ingen enkel jobb å beskrive sounden, låtene eller skiva i særlig stor grad. Dette må bare høres/oppleves, for dette er noe eget. Som sagt. Man kan kanskje høre litt Melvins, litt Swans, litt Bowie og litt av hvert her, men først og fremst låter det som Årabrot. En herlig skive!
Øvrige honorable nevneverdige:
Motorpsycho – «Here be monsters»
Kvelertak – “Nattesferd”
Stein Thorleif Bjella – “Gode Liv”
Sahg – “Memento Mori”
Epilog:
Dette er et lite avsnitt jeg pleier å ha med for kanskje å oppsummere året litt, eller bare fylle ut artikkelen med enda mere vås. I dag er det mest sistnevnte. Skivene jeg har trukket frem og beskrevet her er alle så sykt bra på hver sin måte, og så sykt forskjellige at det ikke finnes noen god rød tråd å samle disse med. Derfor vil jeg bare avslutningsvis anbefale alle de nevnte skivene fra 2016, samt oppfordre folk og fe i umiddelbar nærhet av den norske hovedstaden om å ta seg en tur på Parkteatret i kveld. Hvorfor det, sier du? Jo, fordi der blir det fæst og moro med Dunderbeist, U-foes og the Nika Riots, sier jeg.
Ta ta.