Kategorier
Albumanbefaling Mimre Lane

Mimre Lane #19

2017– Keiserdrap, tårnvakt og massive hymner…

Leve mangfoldet! Det er så digg når man kan se tilbake på det man har disket opp med av det beste vi har produsert her til lands for et par år siden, og kanskje skulle trekke noen linjer, tendenser eller røde tråder i det hele. Men neida, når man ser på året tjuesøtten isolert sett i mimreøyemed så blir man like klok (eller dum), da de tre beste utgivelsene fra dette året er så totalt forskjellige det går an å få de. Og det er DET som er så digg. Klapp på skuldra til norske råkkemusikere og alle andre involverte for å bidra til et spekter av variasjon og open-mindedness ! Vi leverer på alle fronter, være seg nyskapende retroflørt, fremoverlent elektronisk pop eller tungt tilbakelente dommedagshymner. Leve mangfoldet, sa jeg.

1. Ulver– «The Assassination Of Julius Caesar»
(House of Mythology)

ULV! ULV!? Det er vel kanskje ikke så fryktelig mye å rope ulv om, egentlig. For med Ulver så vet man aldri hva man får. Eller FIKK er vel mer korrekt å si da vi fremdeles mimrer i preteritumsform, selv om vi ikke skal lengre enn 2 år tilbake i korttidshukommelsen.

Ulver slapp denne herligheten her i 2017, ei skive som er så vakker og bergtagende og deilig for øregangene at jeg ennå ikke er i nærheten av å være bare litt lei av den en gang. Den kom som en stor og gledelig overraskelse, med sin pop noir eleganse, sin ekstremt crispe, tunge og flotte produksjon og et låtmateriale helt der oppe i høyeste internasjonale klasse, uansett sjanger. Hvis man skal forsøke å sjangerbefeste «The Assassination of Julius Caesar» så er ikke det noen direkte enkel jobb. Det er en slags 80-talls krautrock/goth/electronica-pop, men med true norwegian svarte undertoner (selv om sounden høres mer tysk eller britisk ut). Ulver er et band som aldri leverer det samme to ganger, og skal liksom innom alle mulige sjangre. Jeg har faktisk hatt gleden av å se de live 2 ganger også, med en del år i mellom, og det var 2 vidt forskjellige konserter. Den siste var for øvrig nå i sommer, på Ekebergsletta, hvor de leverte årets beste konsert på Tons of Rock.

Min favoritt fra denne skiva er andresporet, «Rolling Stone», som tar meg rett inn i et David Lynch/Lost Highway-ish mindset. Det groover sykt tungt, mørkt, repetitivt og allikevel max fengende, og toppes av en helt fanfuckingtastisk vokalprestasjon av Kristoffer Rygg. Sluttdelen tas ut i den mest kaotiske space-elektro malstrømmen (ikke helt ulikt Pink Floyd’s «time») som gjør deg svimmel og uvel, før det landes pent og pyntelig igjen med overgang til nydelige «So falls the world». Nei as. Denne skiva her er vakker, rett og slett.

2. Motorpsycho – «The Tower»
(Stickman Records)

Mine favoritt-trøndere er tilbake! Motorpsycho er vel bandet som har blitt mest omtalt her i løpet av mine 19 artikler (!). Men det skulle jo bare mangle, så produktive som disse kara er, og med så vanvittige mengder med kvalitet. «The Tower» er muligens den beste skiva de har gitt ut på 2010 tallet (ved siden av «Behind the sun» i 2014) . Den inneholder noen fantastiske progga/syrete rockeanthems med noen latterlig fete riff som i bl.a «Bartok of the universe», «The Cuckoo» og «Ship of fools». Det må vel sies å være den mest riffbaserte Motorpsycho utgivelsen siden helt tidlig i karrieren? Hail to the riff!

Albumet er flust av intrikate instrumentaljammer. Syre og kaos vs fløyel og blomster i en fantastisk gjennomført 60/70’s estetikk, med upåklagelige vokalharmonier og en ustoppelig grove. Ja her er det bare å pøse på med superlativer og detaljert skryt, da mitt all time norske favorittband leverer for N’te gang. Møkkfett! Og mer er det ikke å si om den saken.

3. Hymn – «Perish»
(Svart Records)

«Perish» kan oppsummeres med en kort setning: «En vegg av lyd fra Bærum». Men det ville ikke ytt albumet særlig rettferdighet å avslutte der, så dette må nyanseres bedre.

«Bærum» har for øvrig heller ikke noe som helst viktig å si for åssen skiva låter, så den tok jeg med mest for at det ble en så fin klang i den lille setningen der.. Men det som ER essensielt å trekke frem er hvor latterlig brutalt og massivt det låter. Ja, jeg tror faktisk det kan være en av de olmeste og mest massive skivene jeg har hørt på lenge.
Dette er Hymns første fullengderutgivelse, og hvem er så disse Hymn? Jo, de er altså to lange og trivelige karer fra Sandvika, Ole og Markus, som har spilt sammen mer eller mindre hele livet, noe som også høres godt i et upåklagelig samspill på denne skiva. I tillegg til Hymn (som holder på med sin oppfølger til «Perish» i disse dager) utgjør gutta også to tredjedeler av fantastiske Sâver. Men de skal vi ikke snakke om på et par uker ennå, så la oss holde oss i 2017 enn så lenge.

Åpningsporet (etter introen) «Rise» er et 12 minutters langt frontalangrep med en fjellvegg av monoton og halvskakk riffing frontet av en fly forbanna herr Ole Rokseth som de 7-8 første minuttene vræler deg i fleisen med stor autoritet (Når han skriker «rise», så reiser du deg as), før det tas heeeelt ned i ca 2 bpm og det er bekmørkt og styggfint og sirrupsdoom. Dæm! Dette er fett! Og slik fortsetter det gjennom hele skiva, vekselvis oppe, knallhardt og nådeløst, og helt der nede i avgrunnen. Gleder meg til oppfølgeren!

Øvrige honorable nevneverdige:
Spidergawd – «4»
Dunderbeist – «Tvilja»
Astrosaur – «Fade in // Space out»
Bror Din – «Stormen»