Kategorier
Albumanbefaling Mimre Lane

Mimre Lane #20

2018– Totalt, endelig og blodig mimrestund om fjoråret

Kjære elskede lesere av min nostalgiske råkkeblågg, dere som har fulgt meg i tykt og tynt gjennom denne 20 år lange mimrereisen, og også dere som har tatt tak i min klamme lanke et sted underveis. Vi har nå kommet til veis ende. Punktum. Finale. Sayonara. Dritkjipt, ja, jeg veit..
MEN, aller først skal vi jo ta for oss fjoråret da, og se på hvilke skjeletter 2018-skapet har gjømt unna. Kanskje ikke like mimreverdig i så måte, da disse nesten kan kalles ferskvarer, men uansett en klam håndfull med riktig så knallgode norske utgivelser. Så hold krokodilletårene tilbake ørlittegrann til, og la oss mimre litt sammen en siste gang, ok?

  1. Sunswitch – “Totality”
    Crispin Glover Records 

Aaaah, Sunswitch as! Jeg har opparbeida meg et seriøst kjærlighetsforhold til dette bandet de siste par åra, og de 2 fantastiske skivene de har gitt ut. Den første, med samme tittel som bandnavnet, ble bemimret som årets beste album her i denne spalten da vi snakket om året 2012. 6 år senere kom oppfølgeren «Totality», og de fortsatte i samme stil med hyptnotiserende, dronete og tubabefengte lydlandskaper, selvfølgelig instrumentalt. Låtene er lange men varierte tross sine repetitive strukturer, lydbildet er annerledes enn det meste annet der ute, og riffene og groovene er tøffe, intrikate og behagelige på en gang.

Dette er også en sånn helhets-skive, hvor man liksom ikke greier å trekke frem enkeltlåter, men må høre skiva fra start til slutt og bare suges inn i dette underlige og euforiske universet.
Mere er det egentlig ikke å si om den saken. Har du ikke hørt Sunswitch ennå, så er dette helt klart ukas varmeste anbefaling. Og om du har hørt de, så er ukas nest varmeste anbefaling å gi «Totality» et spinn til, og jeg skal banne på at den oppleves like deilig som du hadde glemt at den faktisk gjorde.

  1. Attan – “End of.”
    Fysisk Format

Denne skiva her er det vanskelig å beskrive uten å bruke for mange klisjeer. Så da tenkte jeg heller å gjøre det stikk motsatte, nemlig å overøse med alle tenkelige billige klisjeer. Klisjeer har jo blitt nettopp klisjeer av en grunn, ikke sant? Uansett fryktelig rart å bruke ordet klisje så mange ganger i løpet av få setninger når albumet jeg skal beskrive her så absolutt ikke finnes klisjefylt…
Here goes: Denne skiva treffer deg så knallhardt i mellomgølvet at du blir liggende kald og lure på hva faen som nettopp skjedde. Alternativt: En lytteropplevelse som kan sammenlignes med den velkjente følelsen av å bli overkjørt paddeflat av en bulldozer fra hælvete. Bortsett fra at denna bulldozern går jævlig fort.
Nei, klisjebruken funka kanskje ikke så godt, men samma det. Det jeg egentlig forsøker å formidle her er at i fjor så ga Attan ut en helt insane fet skive, som er så knallhard og frenetisk og beintøff at hjernen min ble delvis blåst vekk. Derav mangelen på gode ord til en rettferdiggjørende beskrivelse.

Sammenliknet med årets førsteplassinnehaver Sunswitch, så er dette en ganske så annerledes lytteropplevelse. Det er mørkt, ubehagelig og stygt, på alle de gode måtene. Det vræles iherdig om «SoMe Riefenstahl», «The Burning Bush Will Not Be Televised” og “Black Liquid Marrow”, hva enn skjuler seg bak noen av de titlene, og det riffes og blastes noe så grønnjævlig, fort, gæli og deilig.
Innimellom høres det ut som Dillinger Escape Plan, andre ganger litt som Neurosis, av og til noe i nærheten av Gojira, og ofte det meste midt i mellom alt det der. Det er bare å ta av seg hatten og rusle ned på Vaterland og ta han blide, supertrivelige, skjeggete bamsen av en bartender i hånda og si «vel blåst!»..

  1. Heave Blood & Die – ”Vol.II”
    Blues For The Red Sun

Heave Blood and Die (eller “& die”, de er ikke helt konsekvente på typografien) er et Tromsøbasert band som jeg oppdaget med denne 2018 utgivelsen, som man kan se ut ifra tittelen at er deres andre. Og det er et såpass fett album at man umiddelbart blir nysgjerrig på det første, som for øvrig ikke er like fett, men det er nå en annen sak.
«Volum II» låter sjukt tungt og tøft, med originale twister på det litt stoner-doomete, men allikevel mere skitten-pønkete på mange måter. Det gynger umiddelbart fra åpningen «Plague» – skivas høydepunkt – med en deilig groove på et litt folk-aktig repeterende riff, hissig og nådeløs vokal og et teppe av synth – et element som sterkt bidrar til bandets egenartige sound. Fett!
Andresporet «Harakiri» er også latterlig fett, og enda mere dronete og melodisk enn åpningen. 

Heave Blood er også et dritfett liveband, og leverte en vanvittig rå konsert under årets Tons of Rock festival. Så dobbel anbefaling her altså. Sjekk ut denne knallbra skiva + gå og se de live. Dette bandet gleder jeg meg til å følge fortsettelsen på!

Øvrige honorable nevneverdige:

Beaten to death – «Agronomicon»
Årabrot – «Who do you love»
KITE – «The all penetrating silence»
Tempel – «Tempel»

Epilog:
Ja, da var vi som sagt ved veis ende. Det har vært en glede å stønte litt nostalgisk amatørjournalistikk i Råkkfolk disse 20 ukene, og jeg håper dere som har giddi å lest all svadaen min har funnet noe glede i det, og (gjen-)oppdaget gamle og glemte skatter i floraen av råflotte norske utgivelser. Syntes vi har vært – og fortsatt er – dritflinke her til lands as!
Det blir muligens ei litta aller siste episode om en uke her, med no oppsummering og mas om å høre på ei playliste jeg skal lage og sammenfatte hele serien i osv, men året 2019 er jo ennå ikke ved veis ende, så litt i tidligste laget å skulle mimre i fremtid osv. Selv om jeg allerede kan spå at Sibiir plata som kommer ut i dag (som jeg i skrivende stund ikke har fått hørt ennå) sannsynligvis vil kjempe hardt der i toppen mot både Sâver og Motorpsycho..
Anyway: Takk for nå. Gravøl, krokodilletårer og kjærleik tas i mot i Jacobskjerka i helga.
Heiiiiii