Audun’s Juveler #1

Det er en regntung torsdag i oktober og man forsøker å runde internett på en ellers stille arbeidsdag. Med et dukker det oppe en melding på Facebook-chatten fra multiinstrumentalisten, filantropen og all around good guy, Eric Sharma; «Manneskinnet lever. Har du no tips til en ny fet spalte Råkkfolk kunne hatt på fredager ell?» Lyder det fra en ulykksalig Råkkfolk-redaktør. «Hmmm! Hva med noe sånt som «glemte norske juveler»?» Svarer jeg i vantro, sjokk og avsky. I retur får jeg, på en uant norsk dialekt; «Kunne du tenkte deg å kælve ut ei litta hver fredda? «Audun’s Juveler». Gløymde norske juvela?». «Det kan jeg absolutt!», svarer jeg etterfulgt av korrekt emoticonbruk.

NoPlaceToHide – «Zukunft»

Så da sitter man her en regntung torsdag uka etterpå på en ellers stille arbeidsdag og saumfarer nettet, øregang og hukommelse for å gi Råkkfolk-leserne et innsyn i noen av de norske utgivelsene oppigjennom jeg føler enten har gått litt i glemmeboken eller som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. So here goes:

Hva får man om man krysser en av Norges eldste byer, et tidligere hvalfangst -og sjøfartssamfunn, sommeridyll og fødestedet til norske storheter som Magnus Lagabøte, Jahn Teigen og Magnus Carlsen med folk som lukker sitt tredje øye og ser alt? Sannelig veit jeg, men det skal være sikkert og visst at Tønsberg har en lang og rik kulturhistorie og i denne utgaven av «Auduns Juveler» rettes spotlighten mot en av aktørene fra Vestfold-metropolen, som i norsk musikkhistories øyemed, føles litt forbigått. Vi snakker om fabelaktige, og absolutt ikke ukjent for mange, NoPlaceToHide.

I norsk metallsammenheng var 90-tallet i stor grad preget av et flertall av band som pumpet ut black -og thrash metal, mens i Tønsberg var det noe annet på ferde.

NoPlaceToHide hadde en ganske lang levetid sett i bandsammenheng. Bandet tok sine første skritt i 1989 og holdt det gående jevnt og trutt helt frem til 2005 da bandet ble oppløst. Til tross for dette gav de kun ut en håndfull demoer, et digitalt samlealbum av diverse obskuriteter og to fullengdere, «Vergangenheit» i 1995 og «Zukunft» i 2005. Alle utgivelsene ble sluppet på NoPlaceToHide sitt eget selskap, «Entartete Musik» drevet av primus-motor, gitarist/vokalist, låtskriver og head honcho, Espen T. Hangård. Det er sistnevnte album jeg gjerne vil gi litt ekstra kjærlighet til.

I et intervju med Tønsberg Blad i 2015, i sammenheng med det digitale slippet av NoPlaceToHide sin katalog, karakteriserer Hangård det første albumet, «Vergangenheit» som «clean metal», mens oppfølgeren, «Zukunft», som mer «skitten og kaotisk». Dette er vel også kanskje en reell underdrivelse. Fra åpningssporet, «Thyriod» til avslutteren og svanesangen, «We Saw What Came, It Didn`t Scare Us», kan man i dag fort trekke åpenbare paralleller til de svenske sjangerbrødrene i Meshuggah og 90-talls industrialistene i Misery Loves Co. Fra start til slutt blir øregangene knadd med hammer og endevendt med sonisk dampveivalser. Fra det kortfattede og totale kaoset i «Rocket Sience», og det nesten black metal-ishe åpningspartiet og den polyrytmiske herligheten i «Recover» til den mer groovebaserte «Future I» og «Future II», møter vi et band som ikke bare er ekstremt velspilt og tight, men som også leverer et upolert og organisk lydbilde. Den desperate, og til tider illsinte vokalen, blandet med krakilsk trommearbeid, får selv en god religiøs til å glede seg til dommedagen. «Zukunft» er en suggererende, gjentagende og til tider hypnotiserende. Bit for bit brytes forsvaret ned og det er bare å hengi seg til slagkraften av en av Tønsbergs, og kanskje landets, ukronede støymetallere.

Medlemmene fra NoPlaceToHide satte sine sparsommelige spor med to fabelaktige album og har i senere tid holdt seg aktive med både solokarrierer og i band som She Said Destroy, Next Life, Killl og Altaar bl.a. Personlig er jeg ikke veldig fan av såkalte reunion-plater og turneer, da jeg ofte føler at mye av energien og det som gjorde dem spesielle ofte er fraværende og vanskelig å gjenskape når dem kommer tilbake etter mange år. Det finnes naturlignok hederlige unntak, men i mine ører er det sjeldent suksess. Med det sagt hadde det vært spennende å se NoPlaceToHide stige frem fra sitt gjemmested å vise hva de i 2019 kunne bragt til lytterne.

En ting er i hvert fall sikkert, «Zukunft» burde prates mer om og lyttes mer til for sjeldent har norsk kaos føltes så godt og riktig!