Sånn greie greier og en podcast i uka

JØRNBEFALING #30

THE STOOGES – RAW POWER

Enda et rundt tall, så jeg gjør plass til en real karamell i ukens anbefaling, og et av mine favorittalbum gjennom alle tider: The Stooges – “Raw Power”. Det er egentlig helt sjukt at et såpass kortlevd band som the Stooges skulle ha såpass massiv påvirkning på rock, punk, metal og all gitarbasert musikk som kom etterpå. The Stooges spilte sin debutkonsert i 1967, ble signert av Elektra i 1968, slapp det selvtitulerte debutalbumet i 1969 og helt absurd fete “Fun House” i 1970, og ga seg i 1971. Etter at Iggy Pop møtte David Bowie i 1971 og de to umiddelbart ble gode venner, skaffet Iggy en ny platekontrakt med Columbia gjennom Bowie i 1972, lagde en bastardversjon av the Stooges med den nye gitaristen James Williamson og de tidligere bandmedlemmene Scott Asheton på trommer og broren Ron degradert fra gitar til bass, og slapp eposet “Raw Power” i 1973 under navnet Iggy & The Stooges. I 1974 var det hele over, ingen av albumene ble godt mottatt av hverken fans eller presse, bandet ble droppet fra plateselskapet og medlemmene gikk hver til sitt.

“Raw Power” har – med all grunn – blitt hyllet som et mesterverk i etterkant, og the Stooges anses av en samlet fanskare og pressekorps som punkens forfedre (husk at “Never Mind The Bollocks” av Sex Pistols ble sluppet nesten 10 år etter debutalbumet til the Stooges kids). Albumet ble produsert og mikset av Iggy Pop selv, men ut av 24 spor de hadde tilgjengelig på mikseren endte albumet opp med bandet på ett spor, sologitar på et annet, og vokalen til Iggy på det tredje. David Bowie endte opp med å gjøre et hederlig forsøk på å remikse albumet, og sluttproduktet ble en litt mer polert og nyansert versjon av bandet. Ingen dårlig jobb for så vidt, men om man virkelig vil kjenne hvordan the Stooges *egentlig* skal høres ut er det ingen versjon som er bedre enn Iggy Pops versjon (selv om bandet selv foretrekker Bowies miks, men når Iggys versjon inneholder sporet “Your Pretty Face Is Going To Hell (Alternate ‘Violent’ Iggy Mix)” vet du at du har funnet gull).

Selve låtmaterialet er av ypperste klasse. Når de første akkordene til “Search and Destroy” skriker til deg gjennom høyttalerne og Iggy proklamerer at “I’m a streetwalking cheetah with a heart full of napalm” kjenner du at blodet begynner å bruse. Den neste halvtimen blir BRA. Når til og med balladen “Gimme Danger” låter som om ett eller annet skal revne vet du at du har gjort noe godt i livet. “Penetration” har en sexy swagger og et lekent elektro-piano og du kan formelig se for deg en purung Iggy stå og jokke ut i løse luften, og referer Iggy til sitt eget band i låta “Raw Power” når han sier “dance to the beat of the living dead”?

Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om dette støy-mesterverket, men jeg avslutter med å påstå at hvis du ikke liker “Raw Power”, liker du ikke rock. Fight me.

 

For fans av bokstavelig talt alt av støyende rock (herunder punk, grunge, stoner, alt-rock, garage-rock, heavy metal og noise) og om du er keen på å fasttracke veien mot tinnitus.