Sånn greie greier og en podcast i uka

Audun’s Juveler #2

Exeloume – “Fairytale of Perversion”

Enkelte ganger kan band være så dustete velspilte og tighte at det grenser til det kjedsommelige, andre ganger derimot er det en akkurat passe kombinasjon av ferdigheter og lekenhet som bakes sammen til en deilig, organisk lydmasse. I den sistnevnte oppskriften finner vi Exeloume fra lisseslipset og rai-raiens hovedstad, Trondheim. Nok en norsk by som har en knallsterk musikalsk historie i ryggsekken med flusst av knallband og artister som har satt sine spor opp igjennom.

Exeloume ble grunnlagt i 2007 og etter noen innspilte demoer var det i 2011 klart for slipp av deres debut, piece de resistance og til nå eneste fullengder, «Fairytale of Perversion» på ViciSolum Productions. Exeloume har selv beskrevet amerikansk thrash anno 1985-1989 og old-school death metal fra årene 1989-1992 som sine primære inspirasjonskilder. Her er man altså spissfindig nøyaktig, men med et «Fairytale of Perversion» sparker i gang er det jommen ikke vanskelig å høre akkurat dette. Låta «Tool of God» har f.eks penselstrøk i de vakreste farger fra både Death, Exodus og Morbid Angel som et bastard kjærlighetsbarn. Mer sonisk seksuell omgang mellom gamle storheter finner man også på Slayer/Testament elskovsakten, «Psychopath» med et forfriskende tempo som får kjørt hårsekkene på de mest flintskalla og tynnhåra headbangerne av oss. «Fairytale of Perversion» er, som nevnt tidligere, sylskarpt teknisk i alle ledd uten å bli for overprodusert eller klinisk. Det hele oppleves lekende, inspirert og rett og slett knakanes fett, med mangel på et bedre uttrykk. Spesielt trommeslagermagiker Alessandro Elide beviser for alvor sitt enorme talent og rekkevidde i sitt slagverkextravaganza. Det hele i en perfekt riff og basskompsymbiose, og når man topper det hele med en mer en lett anelse Chuck Schuldiner-vokal, så har du inget annet enn en vinnende oppskrift på en heidundrende flott og progressiv thrashplate!

Det skal sies at undertegnede har et relativt ambivalent forhold til thrash-metal da det enkelte ganger fort oppfattes som litt kjedelig, oppskriftsmessig og, forhåpentligvis uten å tråkke altfor mange på sarte metalltær, ganske knallharry når det blir for selvbevisst. Den beste thrashen, og musikk generelt, er i mine ører den som ikke tar seg selv så selvhøytidelig og som ikke faller hen til obskure metalldoktriner om hva som er lov og ikke lov. Musikk er sabla gøy når det bryter konvensjoner, musikk er gøy når det er lekent, musikk er gøy når den våger og Exeloume er et av de kuleste barna i lekegrinda.

Om Exeloume på et eller annet tidspunkt vil følge opp denne knallsterke debuten med den «vanskelige» andreskiva er vanskelig å si, men etter 2013s «Return of the Nephilim»-EP, er det helt tydelig at det er mer krutt i thrashrifla. Det er bare å krysse fingra for at Nidaros storstad nok en gang kan by på fest av samme kaliber.