Sånn greie greier og en podcast i uka

Audun’s Juveler #3

Farout Fishing – «New Rock Album»

Right of the bat, så burde kanskje akkurat denne utgaven av «Audun’s Juveler» heller hete «Audun`s Family Jewels», i og med at jeg deler meget beslektet DNA med en av aktørene i dagens spale. Jeg regner med at illsinte kritikere, rikssynsere og andre snusfornuftige kranglefanter vil arrestere meg på at jeg fremmer et band med min egen bror i. Og hva veit jeg; kanskje jeg av den grunn er litt forutinntatt, men uansett hvordan man vender eller vrir på det, så er faktumet at Farout Fishing var  en ramsalt force to be reckoned with på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Det året vi alle trodde at jorden skulle implodere i seg selv i en myriade av binærkoder og dommedagsprofetier, skulle Farout Fishing slippe sin lekende lette og sylkvasse, «New Rock Album». År 2000 skulle stå i fiskenes tegn!  

Farout Fishing kom til verden i en sjark i Målselv i herrens år 1990. I løpet av sin 15 år lange karriere rakk de å gi ut fire studioplater (hvorav en er spilt inn i USA på Indigo Ranch), turnere Europa, sikre seg Anneli Drecker som gjestevokalist, varme opp for storheter som Neurosis, Pantera og Clutch og havne i slåsskamp med Kristopher Schau. Med de merittene er det ingen tvil om posisjonen Farout Fishing hadde i sin tid. Farout Fishing hadde en merksnodig symbiose av et veldig unorsk og ekstremt norskt lydbilde på en og samme tid. Soundet var vanskelig å definere, men jeg tror nok bassemann og all around good guy, Henrik Sandnes, selv beskrev lydbildet best i et intervju fra 2002;

«Hvis man sikter sammen gammel norsk hardcore med noe thrash og en smule Sabbath, rører i et ausekar med fiskekraft, tilsetter en dash Mr.Bungle, sper med litt Clutch-olje, koker det inn med en bøtte adrenalin under flirfull resitasjon av Krapotkin, tilsetter en knivsegg NuMetall (men ikke den sutrete sorten) og lar det putre litt på god, gammeldags aggresjon over at folk ikke kan la hverandre få plass til å utvikle seg og tid til å tenke seg om SÅ får du fineste sort Farout Fishing.» 

For min del skulle den vanskelige andreskiva, «New Rock Album» bli deres ubestridte bauta. Dette var også den første skiva med den da purunge Sindre bak mikrofonen og med selveste Ronny Le Tekrø som produsent. Der hvor tidligere vokalist Kjell Erik hadde en litt mer guttural fremtoning i stemmen, hadde Sindre et større register, en lekenhet og en ramsalt meloditeft i stemmen sin. Åpningslåta med den fiffige tittelen «1-2-3-4» smeller i gang skiva, som i løpet av de neste 45min og 42sek ikke slipper tak i deg. Vepsetrommene til Chris Reddy klemmer til over det breialle basskompet til Henrik og det hele blir sprinkla med finurlige guitarlicks allà Sprocket. Det er ikke til å komme fra at det til tider er noe veldig System of A Down over det hele bare mye mer lekent og sjarmerende. Sindres til tider Patton-eske (er det lov å si) vokal er både høyt og lavt, kommanderende og innbydende på en og samme tid. «Sailing» viser et Farout Fishing med enorm teft for catchyness som også gjenspeiler seg på mine personlige favoritter fra skiva, «Planet» og «Party». Dette skulle også tidvis vise seg på albumoppfølgeren «New Shiva» med Richard Kaplan (Neil Young, Bob Dylan, Sting) og Chuck Johnson (Korn, Slipknot, Sepultura) bak spakene, men som kanskje manglet noe av dynamikken og følelsen av spontanitet som «New Rock Album» hadde. 

Farout Fishing var et live-band i toppklasse. Både uforutsigbart, knall-tight og rasende festlig. Det at de også til tider serverte hjemmelaga fiskesuppe på konsertene var et velkomment tilskudd. Etter at årene ble slengt på land i 2004 og savnet har definitivt vært tilstede og ingen band i norsk sammenheng har vørt i sonisk nærhet av dem siden. Farout Fishing fortjener definitivt sin egen stjerne på den norske bandhimmelen. Vel blåst og skipp ohoi!