Golden Core balanserer på ett knivsegg.
Golden Core. Oslos «De er flinke til å være så unge ass» – band numero uno. Men nå er de ikke så unge lenger. Så den strofa erre bare å legge fra seg. Men på den tiden de har kunnet ri på de ekstra prosentene grunnet alder, har dem sugd til seg en rekke referanser og gått fra å være relativt generisk stoner til å satse på en slags Doom/Black metal hybrid med ett noe prekært islandsk(?) språkfokus.
Albumet «Fimbultýr» er bandets hittil mest gjennomførte album. Men det ikke uten svakheter.
Lyden er deres beste hittil på noen utgivelse og det trøkker helt greit. Spillingen er også helt grei til tross for litt unødig lange trommebrekk og det faktum av at man ofte tydelig hører dobbel og trippeltrackinga av gitar i ett band som er en duo og holder ekstremt fast ved det til tross for å alltid være i fare for å bli utkonkurrert av alle andre band som har bass og dermed gjør seg til det ultimate oppvarmingsbandet grunnet dynamiske begrensninger. Fryktelig spent på hvordan man skal få spilt underliggende dyp gitarlinje og variert tremolo-melodi på introen til «Runatal» live.
Vokalen er grim, men man hører klart at det er «en ung dude» og her hjelper den islandske språkfinurligheten med på å skape en illusjon av at den unge duden er besatt av noe. Men blir denne illusjonen også en distraksjon for å glemme at dette er en ung stemme? Fordi den gemene norske hop kan ikke islandsk(om det er det i det hele tatt?), så er ingenting av tekstene og låttitlene er forståelig. Utenom Siste låta «Lite Vet Mennesket» som… Ikke har vokal. Dette gjør albumet langt mindre relaterbar og muligheten til å få en forståelse for albumets konsept og temaer blir fraværende uten eventuelt å Google translate seg ihjel. Og det gidder ihvertfall ikke undertegnede.
Alt i alt en god sonisk opplevelse, men mangel på mulighet til å forstå hva bandet faktisk formidler og følelsen av at det tidvis er hakket for mye lag til å fremstå som en duo trekker den generelle opplevelsen noe ned.
+ Passende miks.
+ Atmosfærisk.
+ Ambisiøs.
+ Velspilt.
– Språkfokuset kamuflerer hvor ung vokalen på ett vis. Uten hell.
– Albumets språkfokuset gjør at det blir vanskelig å relatere og forstå noe som helst av hva albumet handler om, temaer som låtene omhandler og hva bandet ønsker å formidle. For alt man vet synger de om analkløe og pokemonkort. Og det kunne vært kult det, men man vil fortsatt forstå at de gjør det.
– Noe unødig dobbeltracking som trekker en ut av følelsen av at man hører på en duo.
Råkkfolk: 7,5/10