Locomotives – «Spin»
Året er 1997 og stedet er en holme utenfor Sandvika. Undertegnede er 14 år og har glasscolabunn-briller, potteklipp og slitt Dog Eat Dog-genser. Det er Kalvøyafestivalen og han har akkurat følt i fjæra på Unni Wilhelmsen-konsert. Brått skal han få oppleve et band og et album, som skulle vise seg å følge han videre i denne tidslinja vi kaller livet. Værgudene var illsinte denne dagen i juni og kombinasjonen sidelengs regn og noen usle varmegrader på primstaven skulle bli det perfekte bakteppet for Locomotives og deres ekstremt smittsomme formula av catchyness, semi punk ethos og spilleglede. Over 22år senere står fremdeles dette som den beste dagen i Bærum. Kan man kalle det en gulity pleasure? NEI, rett og slett fordi begrepet «guilty pleasure» er noe sabla tullball. Man skal da på ingen måte skamme seg over å like musikk på noe slags helst vis. Ingen musikkpoliti i våre gater! Men, nok om det.
Det Oslobaserte, Locomotives, forlot stasjonshuset i 1991 og det skulle ta 6 år før deres debutalbum ble sluppet. Dette førte også til en Spellemannspris i kategorien «årets nykommer». De er nok definitivt best kjent for hitten, «Mind», men det skulle etter hvert vise seg at gutta hadde slagkraft også utenfor disse langstrakte landegrenser. Under navnet Lokomtiv fikk bandet slått kloa i turnering i USA bl.a. som support for heavy-hitters som The Cure, Supergrass og sørstatsgigantene the Allman Brothers. Dette banet vei for en storsatsning i det forjette land og en albumlansering i år 2000 skulle virkelig sette fyr på bandet. Av uante grunner skjedde dette dessverre aldri, lanseringen falt i grus og året etter var oppløsningen av Locomotives et faktum.
Som den grunge-fanatiske, semi-punkete og aspirerende metallentusiasten jeg var den gang, var det noe som traff meg voldsomt med «Spin». Det var en deilig lekenhet og en slags minimalistisk punk-eim over det hele som gjorde inntrykk. Låter som den munnspill-infiserte «Flintstones», tidligere nevnte «Mind» og den neste Millencollin-aktige «Texas» er nok til å dra på seg altfor store saggebukser, forvitra skate-skills, bleika hårtupper og la seg transporteres tilbake til en tid da alt virka litt enklere og mer ansvarsløst. «Spin» holder seg bemerkelsesverdig godt i dag og er helt klart et album som traff mange, og kanskje stadig treffer, på tvers av sjangertilhørighet. Hos undertegnede har den gått sin seiersgang i discmanen og når den nå snurrer på de digitale medier skjer det med et smil om munnen.
Det er synd at Locomotives ikke fikk sitt ordentlige gjennombrudd i den vide verden, men her hjemme er de for min del et band å ta med i ligningen når man snakker om kvalitetsutgivelser i norsk sammenheng. Tut tut!