Kategorier
Albumanbefaling JØRNBEFALING

JØRNBEFALING #32

WITCHCRAFT – THE ALCHEMIST

Sverige leverer gang på gang. Vi har blitt skjenket The Hellacopters, At The Gates, Entombed, Abramis Brama, Mustasch, Bathory, The Hives, Graveyard, Vomitory, Dungen, Candlemass, Ghost, Refused, Mando Diao, Millencolin, Spiritual Beggars, Kent, Meshuggah, Sahara Hotnights og fuckings OPETH fra våre naboer i øst, og hva har vi gitt dem i bytte? Svett brunost? Det er på tide å gi tilbake snart kjære landsvenner, men i mellomtiden plukker far frem enda en rysare fra trollhätten:

Det hele startet med det kortlevde prosjektet Norrsken som ga ut et knippe demoer mellom 1995 og 1999, før gitarist/vokalist Magnus Pelander startet Witchcraft året etter (bassist Rikard Eklund og gitarist/vokalist Joakim Nilsson startet etterhvert Graveyard, men det er en historie for en annen Jørnbefaling). Debutalbumet “Witchcraft” ble sluppet i 2004 til enorm hyllest i stoner-, doom- og retromiljøet grunnet den herlige støvete produksjonen, og bandet fulgte opp med fabelaktige “Firewood” i 2005 med singelen “Chylde of Fire” i spissen. Men det var ikke før i 2007 bandet virkelig traff det potensialet de satt på, med tredjeskiva “The Alchemist”. Tidligere var det krystallklart at Witchcraft kun eksisterte grunnet Pelanders forkjærlighet for Black Sabbath, Pentagram og Bobby Liebling, men på “The Alchemist” trekkes inspirasjon fra Donovan, Cream, Uriah Heep så vel som Roky Ericksson (den japanske utgaven har til og med bonussporet “Sweet Honey Pie”, en cover av Roky). 

Pojkarna kicker i gang skiva med “Walk Between The Lines”, en ganske streit rockelåt som får i gang retrofoten umiddelbart og man skjønner at Pelander og co bjudar opp til dans. “If Crimson Was Your Colour” fortsetter i samme spor før kveldens første roligdans dukker opp med svenske “Leva”, en herlig The Doors-ish sak hvor Pelander for første gang uttrykker mitt livsmotto “Det spelar ingen roll om du inte kan sjunga / Ha bara känslan i din kropp”.

Witchcraft lever så et knippe sterke låter før selve hovedretten serveres i form av 11 minutter lange “The Alchemist”, bestående av tre deler. Et unektelig hypercatchy riff åpner ballet før det roer seg et lite knepp i verset hvor Pelander forteller at “I am a thousand years old / Maybe a thousand more”. Kassegitar, fløyte og mellotron tar oss med videre til et refreng Black Sabbath hadde vært misunnelig på. Så simpelt men akk så effektivt. Witchcraft viser oss at de har hørt en del på Pink Floyd midt inni der også med et småpsykedelisk midtparti preget av gitarharmonier, mellotron, kassegitar, taktskifter og dynamikk. Vi blir tatt med tilbake til hovedriffet og refrenget igjen før en episk avslutning setter endelig punktum, og 43 minutter med fantastisk retrorock er over. Witchcraft har aldri hørtes bedre ut, og låt heller aldri bedre enn på “The Alchemist”. 

For fans av 70-tallet og generelt gamle gubber med slengbukse og mild vreng på gitarene.