Grinding Fortune – Itch Relief
Den tiden da metallfolk sporenstreks ble ansett av den streite mannen i gata som djeveldyrkende helvetespromotører er lengst forbi. Tiden da bl.a. Tipper Gore med sin besteborgerlige og forstadskristne fremtoning, forsøkte å sette kjepper i hjulene for flere hardtarbeidende metall -og rockeband på 80-tallet, virker som en evighet siden. Metall har på godt og vondt blitt sabla stuereint siden den gang. Utad er de aller fleste metallfolk noen av de mest genuine og inkluderende folka man kan støte på. Hard utenpå og mjuk inni! Men noen ganger er det sånn at stillest/snillest vann har dypest grunn. Den soniske aggresjonen og frustrasjonen lever enda i beste velgående, heldigvis! Ektefølt musikalsk sinne kan være noe av det fineste som finnes, uavhengig av hvilken musikalsk innpakning det kommer i. Dette bringer til dagens juvel;
Oslo sin egne upolerte diamant, Grinding Fortune, har holdt det gående siden 2010. Den gangen som en hardtslående gitar -og trommeduo før de i 2013 innlemmet Råkkfolks egne, Henning Brekke, på bass. Med tre fullengdere i bagasjen, en Europaturné med Blood Red Throne og supportjobber for bl.a. Corrosion of Conformity, ZU, Boris og Weedeater er det tydelig at disse gutta mildt sagt er slagkraftige. Mixturen av vokalist Daniel sin kommanderende og desperate vokal, Thomas sitt plettfrie trommearbeid og Henning sitt buldrende bassteppe er den perfekte oppskrift for alt som er stygt og fint på en og samme gang. I 2016 slapp gutta mastodonten «Itch Relief», som undertegnede mener var en av de beste utgivelsene det året.
Fra den kramgode åpningslåta «Wasim» til den illevarslende outroen «T» pakker «Itch Relief» deg inn i en hardhendt, groovy og desperat klem som føles både nødvendig og kjærkommen. På «Judo» fyrer Grinding Fortune på alle sylindere og om denne ikke gir deg lyst til å slenge både kommode, Fabergéegg, tante og nabo i veggen, så vet sannelig ikke jeg. En ultimat livelåt for et moshevennlig publikum. En annen favoritt er «Sudoku» hvor Daniels vokal virkelig kommer til sin rett. Deilig skrikende, sinna og rett i trynet, som det burde være. Grinding Fortune spiller en hardcore-tilnærma metall de, så vidt jeg vet, er ganske alene om i detta landet og det er noe som treffer en brølape som meg rett i lever, skinnbein og drøvel. «Itch Relief» er relativt kort, men tåler flerfoldige runder i øregangen og selv om den ikke er mer enn 3år gammel vil jeg tørre å påstå at den alt er intet annet enn en uoppdaget norsk klassiker.
Grinding Fortune fortjener mer blest og mer spilletid spør du meg. Og selv om jeg kjenner gutta godt er det ikke noe gærent i å være stolt av kompiser når de gjør noe av denna kvaliteten! Mer av detta og få ut finger`n. Kløa har satt inn og abstinensene har meldt sin ankomst!