Kategorier
Anmeldelser Auduns Juveler

Auduns juveler #6

Leech – «Strict»


Dette langstrakte land har sett flere musikkbølger som ping pong-baller klaskes mellom Bergen, Trondheim, Tromsø, Stavanger og Bodø for å nevne noen, men det er ikke like ofte man hører om «Oslo-bølgen» når det komme til band og artister.  Kanskje det er elsk/hat forholdet man har til landets hovedstad eller kanskje det er selvfølgeligheten i at det finnes et florerende og tett knyttet miljø her? Dette har ikke alltid vært en sannhet. Som en etter hvert relativt godt bereist artist i Oslo sine krinkelkroker av band og musikere, så har det enkelte ganger føltes om det har en eksistert en mer «bandet mitt er bedre enn ditt»-holdning enn et miljø hvor man forsøker å hjelpe hverandre opp og frem. Noe som er dumt, for man vil jo i grunn det samme og man står vel alltid sterkere sammen enn «mot» hverandre? Og selv om Oslo kanskje ikke alltid nevnes når det snakkes om bølger, så skal gudene og satan selv vite at det finnes, og har alltids funnets,en overflod av fantastiske undergrunnsband og mindre aktører i Oslo. Denna byen du, i følge Oslolosen, « faen ikke forlater uten å få liggesår på både pattær og stag».  

Fra midten av 90- til rundt år 2000 virket det riktignok som at Oslo hadde et rikt og sammensveiset miljø, sett utenifra i hvert fall, med band som Ski-baserte Syndicate, Booby Prize, Still She Turns, Amulet, Yelp , Blockhead og Leech. 

Leech besto av medlemmer som senere skulle etableres for alvor i band som Animal Alpha, Insense og Circus Maximus, for å nevne noen. Deres første og dessverre eneste album «Strict» skulle vise seg å bli en særdeles tasty forsmak på hva som skulle manes frem i andre former senere. 

Lisa Elstad sin mesterlige, sørgmodige og til tider hjerteskjærende vokal skiller Leech fra andre aktører på den tiden. Man kan fort kjenne igjen velkjente nikk til datidens storheter som Deftones og Korn samt Tura Satana/Manhole, men med en mer underliggende groove og sårbarhet hvor man til tider kan trekke paralleller til My Dying Bride uten at det blir like sutrete og teatralsk. Trommemester Truls Haugen viste allerede da hvilken force to be reckoned with han var og har blitt. Dette i samspill med Christian Wibes velplasserte riffing og meloditeft sammen med Philip sitt stødige basstorden, skulle vise seg å være en fabelaktig kombinasjon. Om du topper alt dette med et lag av cello fra gjestemusiker Tonje, så sitter du igjen med noe ganske unikt i norsk sammenheng. Tungt, dystert, velspilt, groovy og sårbart på en og samme gang. Tross deres unge alder var låtskrivingen i særklasse alt da og låtene holder definitivt vann snart 20 år etter. Når den minimalistiske og nesten vuggevisseaktigesistelåten «Ugly» fader ut sine siste toner er det nesten så man sitter igjen med en klump i magen.

Hvorfor Leech opphørte å eksistere vet jeg ikke, men som nevnt tidligere, skulle ikke dette bli siste stopp for flere av medlemmene. Det finnes nada informasjon om dem på nett, og om dette er bevisst valg fra meldemmene selv vites ikke, men om du skulle komme over «Strict» i en fysisk utgave på et eller annet vis, så anbefales den sterkt.