Auduns Juveler #7

Manes – “How the World Came to an End”

Musikk; Hva skulle man gjort uten!? Det å forestille seg en verden hvor musikk hadde vært ikke-eksisterende er omtrent umulig. Hvorvidt man er musikkfrelst eller bare sånn passe opptatt av det, så er det noe som berører livene våre på en eller annen måte uansett. Noe man på mange måter er avhengig av. En sånn god form for avhengighet som til stadighet er rundt oss enten man vil eller ikke. Musikk er alt fra lettbeint heismusikk til krevende reiser inn i soniske og ukjente landskap og det finnes så mye staselig musikk der ute i både ukjente og kjente former. Noe av det fineste er når band på intelligent vis greier å kombinere disse ulike uttrykksformene til noe helt eget. Når de greier å snekre sammen en musikalsk pizza med reker og banan på, som man ikke skulle tro skulle funke, men som faktisk smaker godt. Her møter vi Manes og deres fabelaktige “How the World Came to an End” fra 2007. 

Kanskje ikke et veldig ukjent band for mange, men Manes startet i bartebyens hovedstad Trondheim i antiherrens år 1993. Med tre demoer, Maanens Natt (1993), Ned i Stillheten (1994) og Til Kongens Grav de Døde Vandrer (1995) var det i 1999 klart for fullengder debuten Under Ein Blodraud Maane. Det skulle ta 3 nye år før Manes ga lyd fra seg igjen, men denne gangen i en ganske annen lydinnpakning i form av Vilosophe (2003). Her møtte man lange utsvevende og ambiente, nesten trip hop-aktige partier, og albumet var så godt som strippet for de mest piggtråete black metal-elementene. Dette skulle videreutvikles på den neste, og fantastiske, “How the World Came to an End”. Jeg vil tro at en god porsjon av den mest hardbarka liksminka lytterkjernen på dette punktet hadde falt fra, men med “How the World Came to an End” viste Manes seg som et uredd, fokusert og meget kreativt band som ikke lot seg kneble av foreldede black metal-doktriner, som for lengst hadde sluttet å utfordre eller utvikle seg. 

“How the World Came to an End” er et, I mine ører, fabelaktig fusjonsarbeid mellom sjangre. Hvem skulle trodd at trøndere kunne lage så fengede låter med suggererende fransk hip hop. Albumet er nok til tider mye nærmere Massive Attack enn Mayhem. Manes ønske og driv etter å eksperimentere har resultert i et fantastisk album, som samtidig som å ha beina plantet i metal greier å vri det inn i sin egen litt udefinerte innpakning. Sånt kan man like! 

Har du lyst på noe litt annet og er åpen for det meste, hvorfor ikke prøve ut et stykke Manes “How the World Came to an End”?