JØRNBEFALING #35

SLINT – SPIDERLAND

For et myteomspunnet og mystisk band Slint var. Debutalbumet “Tweez” ble spilt inn i 1987 og sluppet under radaren på bandets eget mikrolabel Jennifer Hartman Records i 1989 – oppkalt etter en venninne av bandet som lånte dem penger for å gi ut albumet – og endte opp med å bli labelets eneste offisielle utgivelse noensinne. To år senere kom bandets andre og siste utgivelse “Spiderland”, spilt inn live i studioet River North Records og utgitt av Touch and Go Records, men Slikt var allerede oppløst før albumet var ute. Ingen turné etter albumslipp, ingen musikkvideoer, pressefotografer, intervjuer eller promo, men allikevel ble “Spiderland” hyllet av et samlet pressekorps og har i ettertid blitt omtalt som en av indierockens viktigste utgivelser på 90-tallet og en banebrytende skive som var med på å skape postrock-bølgen som fulgte. Band som Mogwai, Goodspeed You! Black Emperor, ISIS, Explosions In The Sky, Pavement, PJ Harvey, Dinosaur Jr og The Shins har alle blitt inspirert av eller hyllet “Spiderland” i etterkant, mye grunnet den ekstreme bruken av dynamikk og det nedstrippete lydbildet. Legendariske Steve Albini (på den tiden mest kjent for bandet sitt Big Black, senere kjent for sitt arbeid med Pixies, The Jesus Lizard, Helmet, PJ Harvey, Nirvana og Jawbreaker, blant andre) ga albumet ti stjerner i magasinet Melody Maker og sa at “i løpet av ti år vil dette være en ikonisk utgivelse”. Hvor rett han fikk.

Etter utgivelsen av “Tweez” begynte flesteparten av bandets medlemmer på college, og brukte mesteparten av sommerferien i 1990 på å øve inn seks nye låter. Bandet spilte inn albumet live og skrev alle tekstene i studio, en session som er blitt beskrevet som “traumatisk, intenst og mentalt krevende”. Albumet var ferdig i løpet av fire dager, og dagen etter opptakene var ferdige sluttet vokalist/gitarist Brian McMahan i bandet og sjekket seg selv inn på mentalsykehus hvor han ble diagnostisert med depresjon. “Spiderland”s seks spor varierer ekstremt, fra enslig clean-gitar og spoken word til brutal dissonans, gigantiske gitarer og roping, gjerne flere ganger innenfor samme låt. Fra hypnotiserende “Breadcrumb Trail” til episke “Good Morning, Captain” er det hele over i løpet av drøyt 39 minutter, og Slint var over omtrent like fort som det begynte. Fun fact: “Spiderland”s ikoniske albumcover er et fotografi av Will Oldham, bedre kjent under navnet Bonnie “Prince” Billy, og er et av svært få bilder som eksisterer av Slint. CD-utgaven av “Spiderland” bærer også setningen “this recording is meant to be listened to on vinyl.” Artig.

For fans av de som sitter fast midt mellom hardcore punk og indierock og som ønsker et sinnsykt, depressivt, mystisk, dynamisk, absurd og intenst mesterverk i platehylla.