Astrosaur + Oberst på John Dee (17.01.20)

Oberst begynte. Og det ble umiddelbart litt trått. I første låt ryker bassen. Bassisten balanserer mellom å se ut som han allerede har gitt opp og det å frenetisk skjønne hva som har skjedd. De fleste i publikum som har spilt gitar eller bass i mer enn 3 måneder merker problemet. Hver gang han rører ved kabelen ved jackinngangen på bassen spraker det. Det er masse teipræl ved jacken. Det oser «jacken din er fucked bro, hent backupbassen». Men istedet blir det masse fikling med pedalbrettet. Prio numero UNO om man mistenker brettet er fucka er å bare dra ut og kjør kabel rett i ampen. Da får man svar på det raskt også kan man fullføre låta og fikse når låta er ferdig. Men nei. Her skal det klønes og fikles til låta er over. Og ikke har han en backup bass. Dette var nok en lekse lært på den døveste måten. Utrolig klønete start. På UKM-nivå.

Men så kommer de til slutt igang.

Obsert kan på ett vis høres ut som ett progga Jimmy Eat World med en noe monoton skranglehardcorevokal. Og det fungerer. De trakterer instrumentene sine på høyt nivå og klarer å skape ulike kule og varierte stemninger.

De blir noe begrenset av den monotone vokalen som konstant kun nevrotisk skriker. Spesielt ubalansert blir det når låtene roer ned, mens skriking er på helt samme nivå som når låta var full pupp.

Alt i alt en klein start, velspilt, tight med en noe udynamisk vokal som jobber litt imot låtene sin stemning tidvis.

Råkkfolkscore: 6,5/10

Astrosaur er altså så jævla gjennomført. Denne eksepsjonelt sterke trioen har så stålkontroll over taktarter, vendinger, tempo og feel at det er nesten ikke til å tro. Sleng på ett solid lys/videoshow og deres utrolige styrke til å skifte stemning eller groove på ei tiøring akkurat slik at de aldri melker noe, så har man kanskje Norges råeste instrumentale rockeband.

Hvordan bassisten ved hjelp av ett arsenal av effekter hjelper å bygge stemning er noe som virkelig løfter bandets soniske palett. Dette er ikke bare en bassist. Dette er fasit på en som kan smakfull og effektiv bruk av effekter på bass.

I tillegg så har man en heseblesende gitarist og en av Oslos kuleste trommeslagere. Hva mer kan man be om?

Jo, en ting. Pass på å ikke pushe tia. Instrumental prog med snev av altrock og stoner er kult, men kanskje de skulle kvelt 10 min ut av settet. Men dette er utvilsomt ett band som kan knuse på landets festivalscener med ett konsentrert versjon av dette settet.

Bittelitt langt, men ellers ei solid slegge i magen av en konsert, på en scene de fortjener.

8,5/10