FOTO: Ameli Jakobsen
I denne spalten skal vi kaste litt lys på diverse sjeler som er med på å påvirke, forbedre og hjelpe norsk undergrunnsmiljø å blomste på store og små måter.
Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen. Den suverent stødigste i Oslo på booking om dagen. Den dypeste røsten i norsk metall om natten. Den sterke innen bamseklemmer all day, errrday. Denne mannen på førr fra Vadsø som, når han kombinerer lyd fra brødhølet og bassgitaren sammen med bandet Attan, kan smelte ett atomkraftverk på 4,6 sekunder. Denne mannen som sjonglerer å være booking og PR-ansvarlig for utestedet/konsertlokalet Vaterland, Bassist i ett av norges mest lovende metall-band og i tillegg være far, er en ubenektelig solid bauta av en kar. Vaterland hadde aldri vært det samme, Attan hadde ikke vært like hardt og sønnen hans hadde ikke vært like kul om det ikke hadde vært for denne pålitelige Finnmarkingen. Og det erre bare å dra av bf-lua for!
Råkkfolk klinket til med noen spørsmål…
Hva fikk deg til å flytte til Hovedstaden?
Jeg flyttet fra Vadsø da det var tid for høyere utdanning. Jeg var riktig nok mer opptatt av å spille i band. Jeg og resten av bandet mitt på den tiden flyttet sammen til Trondheim for å dra på litt ekstrasamtidig som vi tok utdanning. Det endte med veldig mye spilling og jommen meg en mastergrad også. Etter sju år begynte det å krible litt, Trondheim var blitt lite, flere av mine bandmedlemmer hadde flyttet og jeg hadde egentlig alltid hatt lyst til å bo i Oslo. Så da dro jeg da, av samme årsaker som da jeg byttet by første gang egentlig. Hva som var så attraktivt med hovedstaden er en annen historie, men musikk er sentralt der også.
Hvordan har du endt opp på Vaterland?
Jeg startet det, sammen med Waldemar Jahnsen og Erk Poutr. Som så mange andre som driver med rabaldermusikk så har også jeg jobbet på utesteder og konsertscener en liten mannsalder. Å jobbe i bar er veldig likt det å være musiker på mange vis, spesielt når det kommer til det å lage nye konsepter med en kompis over et beger lesk. Vaterland er på mange måter et resultat av år etter år med fantasering om bar- og bandkonsepter. Når muligheten dukket opp, var vi klare for å si det sånn.
Hvor lenge har du selv spilt musikk?
Au, det kan se ut til at jeg har spilt i band i 25+ år nå gitt, det hadde jeg ikke tenkt skikkelig over før du spurte om det nå.
Hva er det som har fått deg til å ha en interesse for norsk undergrunn?
Musikk har vært så sentralt for meg så lenge at det var vel ingen vei utenom. Veien til undergrunnen er nok tettere sammenvevd med kultur og identitet enn man kanskje liker å innrømme. For meg handlet det om å velge noe annet på mange vis. Jeg har vokst opp i en bitteliten kommune med rett i overkant av 5000 innbyggere. Fotball, håndball og ski er det folk driver med på fritiden. Jeg var aldri en del av disse tingene. For meg var det musikk, skateboard og snowboard som gjaldt. I jakt på egen identitet og med en utemmelig appetitt for musikk kommer mainstream til kort rett og slett. I tillegg hadde jeg mye å stri med som en ung sint mann og da er det i undergrunnen du finner det du trenger.Anbefales!
Dine solide bookinger og arbeid på Vaterland blir satt svært pris på. Hva har vært den største utfordringen med å booke band fra land og strand?
Det er veldig hyggelig å høre! Med Vaterland traff vi bakken løpende og vi holder ennå høyt tempo, så det er ikke så ofte vi rekker å stoppe opp for å se bakover. Da er det fint å kunne plukke opp gode tilbakemeldinger underveis. Det er også her det største utfordringen ligger; Tid. Det er ikke mangel på hverken band eller idéer, men det er ofte mange bevegelige deler som skal komme sammen for å få til bra ting, og tid er en som kjent en knapp ressurs. Litt kjedelig svar kanskje, men det er vel det jeg kjenner absolutt mest på. Heldigvis er alle de vi samarbeider med flotte folk som gir oss litt spillerom når det trengs. Takk folkens!
Musikk-Norge fra ditt ståsted, hva gjøres riktig og hva fremstår feil?
Det er mye som gjøres riktig altså. Masse fantastiske band, artister, agenter og labels (+ podcaster og blogger selvsagt!) som leverer spennende greier. Det virker som jeg alltid gleder meg til en norsk utgivelse, et par festivaler og et dusin konserter. Aktiviteten spesielt i Oslo er jo helt vanvittig. Samtidig ser jeg at de sliter litt i andre steder, og der det var naturlig å gjøre en turnéstopp tidligere ikke nødvendigvis har så mye for seg lengre. Det er trist. Det er også kult og se en oppsving i rocken, det er mulig jeg blir blendet litt av eget lys her, da jeg står midt i rock, punk og metal-gryta 24-timer i døgnet. Men jeg registrerer også endringer hos for eksempel By:Larm som jeg velger å tolke positivt. Ellers er jeg ikke så glad i å peke på andres feil. Jeg tror de fleste gjør så godt de kan med sitt og jeg er i alle fall ikke den som skal fortelle dem at det er feil. Skal du se stort på det derimot så er det en del ting å peke på politisk som jeg sy…………………zzzzzzzz zzzz ZZZZZZ ZZZZZZZZZZZ Oi, heisann, jah svaret er avgitt!
Skulle du sett noen endringer i norsk musikkmiljø?
Jeg har stor tro på å være den endringen du selv vil se, og akkurat der føler jeg at jeg legger passelig innsats hver dag. Ut å gjør det folkens! Ellers synes jeg kanskje trykket fra bransjen er noe høyt noen ganger. Alt skal profesjonaliseres, kommersialiseres og selges. Etterpå vurderes det etter merittlisten. Det kan være vel og bra det, men jeg mener at det også er viktig at det er rom for lek, eksperimentering og naturlig progresjon. Kanskje vi kunne vært flinkere til å se verdien der også? Jeg tror det.
Hvilke konserter ser du fram til i 2020?
Oh, det er mange! Jeg fikk billetter til Chelsea Wolfe i kulturkirka i bursdagsgave av min sønn (og kona #helgardering), det gleder jeg meg veldig til. Ellers er programmet på Vaterland stappet med ting som jeg vil se; Forcefed Horsehead fra Oslo, Konvent fra Danmark og Wormrot fra Singapore for å nevne noen. Selvsagt er det også en haug med konserter som booket som vi ikke har annonsert ennå. Masse å glede seg til med andre ord.
Hvilke album ser du fram til i 2020?
Det er mange! Debutalbum fra Combos og Dwaal er to av dem.
Har du noen siste ord på hjertet?
Hail Pizza, Eat Satan! Erre ikke det´rem sier a?
Se på han her a. What’s not to like? spør vi i Råkkfolk. FOTO: Linn Melum