JØRNBEFALING #39

CLUTCH – THE ELEPHANT RIDERS

Her, folkens. Her kunne jeg mest sannsynlig plukket fritt fra den 12 album digre katalogen til legendariske Clutch, for det aller meste er kruttsterkt. Den selvtitulerte bautaen “Clutch” fra 1995, løs-i-snippen-skiva “Jam Room” fra 1999, min første Clutch-kjærlighet “Blast Tyrant” fra 2004, eller oppfølgerne “Robot Hive / Exodus” fra 2005 og “From Beale Street To Oblivion” fra 2007, eller kanskje outsideren “Pure Rock Fury” fra 2001, som vokalist Neil Fallon har sagt han liker minst av samtlige utgivelser de har (hvorfor det Neil? “Careful With That Mic” er jo dødsbra). Men valget falt på “The Elephant Riders” fra 1998.

“The Elephant Riders” ligger perfekt i skjæringspunktet mellom det røffe og rå lydbildet Clutch hadde på de første skivene og den mer polerte lyden de brakte til bordet med f.eks. “Blast Tyrant” og etter. Clutch hadde alltid en punk-edge på den bluesbaserte rocken de ga ut tidlig (interessant nok ble deres første singel gitt ut på Earache, en label kjent for hardcore, crossover-thrash og grindcore), og tatt albumene fra rundt 2004 og fremover er det tydelig et band i utvikling vi hører. Grooven er der, riffene er på plass, de gøye tekstene er på vei fremover og Neil Fallon har en snert i stemmen som vi veldig tydelig hører på f.eks. “Clutch”, men som forsvant litt etterhvert. Interessant nok har Clutch bestått av de samme medlemmene på samtlige album, så her snakker vi band som er samkjørte.

Selve konseptet til “The Elephant Riders” tar for seg en alternativ borgerkrig i USA, hvor kavaleriet red på elefanter i stedet for hester, og hvor luftskip ble brukt for rekognosering. Dette gjenspeiles i tekstene også, for eksempel i tittelsporet: On our way to Washington where work is done by men with gavels / I heard a sound that just about removed me from my filly’s saddle / Just outside of Antietam, where once there was a mighty battle / I heard the rhythm of the hammers beating the rail lines together / Elephant Riders to the northwest bring news from father / Elephant Riders to the northwest bring news of battle. Men Clutch bryr seg ikke med konseptalbum eller de faste rammene det gir, så albumet byr også på historier om en yeti: Himalaya is my old time stomping ground / (oh yes, time is of the essence) / Manitoba, better snows I’ve never found / (oh yes, time is of the essence), men interessant nok bryter vokalist Neil Fallon den fjerde veggen og henvender seg direkte til publikum når han står fast på tredjeverset: The author looms above his page / And thinks it strange that at his age / He can not find the proper words / To describe his only world / One would think that in a life / Where no two snowflakes are alike / One would have a brilliant rhyme / For each and every bit of time. Fiffig å skrive et vers om hvor vanskelig det er å skrive et vers.

På “The Elephant Riders” er det proppfullt av digge riff og gøye tekster, og trommer det er klin umulig å ikke nikke anerkjennende til. Som sagt er det egentlig bare å dykke ned i diskografien og svømme fritt, men “The Elephant Riders” er en meget god start. Sluk i deg “Clutch”, “Blast Tyrant” og “Robot Hive / Exodus” i samme slengen.