MOTORPSYCHO – TIMOTHY’S MONSTER
Enda et jubileum, enda et rundt tall, enda en grunn til å plukke fra absolutt øverste hylle fra norsk musikkhistorie. “Timothy’s Monster” av Motorpsycho er kanskje ikke bandets beste musikalsk sett (“Trust Us” eller “Blissard” for eksempel), kommersielt sett (“Let Them Eat Cake” og “Phanerothyme” tok begge 1. plass på VG-lista da de kom), produksjonsmessig sett (“Still Life With Eggplant” og “The Tower” låter helt eksepsjonelt) eller utfordrende sett (“Little Lucid Moments” og “Heavy Metal Fruit” tar deg med på tur). Den inneholder ikke undertegnedes favorittlåt en gang (“Hyena” fra “Black Hole/Blank Canvas”). Men faen heller om ikke “Timothy’s Monster” er bandets desidert viktigste album. Kanskje norgeshistoriens viktigste musikalske utgivelse til og med. Norge pre- og post-”Timothy’s Monster” er to helt forskjellige musikkepoker, og det nesten 100 minutter lange dobbeltalbumet slo ned dører og åpnet opp for fri blanding av sjangere ingen hadde sett maken til før 1994.
Det aller første som skjer i “Timothy’s Monster” er at Bent Sæther spiller feil og må begynne på nytt. Det er på mange måter et symbol for resten av albumet, da det preges av musikk i friform,
sjangerlek og musikalske krumspring, hvor det ikke er så farlig at instrumenter er sure eller ute av takt så lenge følelsen er der. Her er alt lov, og det skal eksperimenteres. Det tradisjonelle bass/gitar/trommer-oppsettet er definitivt på plass, men her er det også flust av akustiske gitarer, banjo, perkusjon, Wurlitzer, sitar, synth-bass, piano, Hammond-orgel og strykere spredd utover de 15 sporene. Med på laget har også Motorpsycho Helge Lien – bedre kjent som Deathprod – som bidrar med synth, samples, theremin og mellotron. Akustiske “Feel” åpner albumet, hvor Bent Sæther såvidt hvisker frem It feels so good to feel again, selv om den følelsen er vanskelig å beskrive. Er det sorg eller glede over det som aldri ble? “Trapdoor” følger etter, og sjeldent har en fuzzbass tatt større plass enn når Bent kicker innpå ca 01:53 uti sporet. “Kill Some Day” er et nytt høydepunkt, som en slags krysning mellom Sonic Youth og Dinosaur Jr. med den samme typen drøv-vokal bare J. Mascis får til. “Beautiful Sister” handler om de følelsene man har for noen, og som kanskje ikke blir gjengjeldt, som i refrenget: «Im so sorry that you misunderstood me / Im so sorry that it didnt connect / Im so sorry that you thought I was someone else / I just didnt mean it quite that way / Guess I had acrush on myself that day.»
Sentralt på “Timothy’s Monster” dukker en av de store høydepunktene i Motorpsychos katalog opp, i form av energiske “Wearing Yr Smell” – en fortelling om destruktive forhold og lav selvfølelse (You suck the will from my soul / Leave me naked in the cold / Tie the noose around my neck / Cant you see Im not dead yet / But Im working on it) – tett etterfulgt av den uskyldige solskinnshistorien “Now It’s Time To Skate” (Now it is time to skate, you said / And we flew straight out of our heads / I never thought this could happen to me / But look at me now /
Skipping along / Dancing around like a ballerina), som dessverre ender opp som en tragedie: «I saw you on Sunday / You’d died away from me.»
“Giftland” og “Watersound” runder av disc 1 (ja, skiva ble utgitt om 2CD boxset i 1994), og dekker bordet for en episk avslutning av dimensjoner. 17 minutter lange “The Wheel” åpner disc 2, og kunne like gjerne vært plukket ut av Pink Floyds låtkolleksjon anno 1969-1973. Laaang oppbygging, et gigantisk midtparti med industrielle lydbilder, en falsk avslutning og en sylfrekk fadeout er stikkord her. “Sungravy” gir oss et velfortjent pust i bakken før griseharde “Grindstone” maler oss sønder og sammen. Altså fy faen for et sinnsykt riff. Bent Sæther gir
virkelig maksimalt av det han kan få til vokalmessig, der han står og gauler over det hypnotiserende riffet, som kun gir oss et lite pusterom rundt 2:20 ute i galskapen. Men frykt ikke,
låta rundes av med infernalsk støy kun Deathprod kan stå bak. Au. Men holder du ut der, kjære lytter, blir du belønnet med et mesterverk uten like: 13 minutter lange “The Golden Core”. 13 perfekte minutter i himmelen, der hvert eneste sekund teller og stemningen bygges opp i det som kjennes ut som en uendelighet før det musikalske klimakset dukker opp. These are sungod days åpner Bent Sæther med, og setter den småtrøtte sensommerstemningen umiddelbart. Og derfra går det bare en vei: oppover. Som en norsk anmelder skrev: “De fire siste minuttene av «The Golden Core» er kanskje det mest orgasmiske, fullkomne, pirrende jeg har opplevd med klærne på og hendene godt over dyna.” Det er vanskelig å beskrive nettopp hva som gjør “The Golden Core” til det ufattelige mesterverket av et musikkstykke det er, uten å gå tilbake til den følelsen igjen. Man føler at man er vitne til noe som er større enn seg selv mens låten vokser og vokser, helt til alt raser sammen etter rundt 9 og et halvt minutt. Men det smeller ikke, snarere tvert i mot. Det er som å være vitne til et gigantisk steinras i sakte film, eller sinnsyke mengder lava som bare renner nedover fjellsiden som sirup, før Bent Sæther draaaaaar den siste tekststrofen ut i det som føles som en time: «There is a day for everything / When even you can be king.» Og med det er noe av det mest episke og storslåtte som noensinne har veltet ut av en høyttaler over, og du finner frem til førstesporet igjen og begynner på nytt. God tur.
https://open.spotify.com/album/047k68hNSBhAxln2bMBmnv?si=RLBRq_K4TkuuKTbEIddXiw