BAND OF HORSES – CEASE TO BEGIN
Nå har’n blitt blaut på sine eldre dager. Men hør meg ut. Band Of Horses ble av mange lempet inn i bølgen av triste, introverte indiegutter med ruteskjorte og skjegg da de først dukket opp på radaren med den fabelaktige debutplata “Everything All The Time” i 2006, men andrealbumet “Cease To Begin” fra 2007 har raskt seilet opp som en av undertegnedes absolutte favorittalbum. Faktisk liker jeg den skiva her såpass godt at jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg, da *hele* internett er uenig og putter debutalbumet som nummer 1. “Ulempen” med debutskiva, synes jeg, er at gigahiten deres “The Funeral” overskygger resten av albumet, mens andreskiva sprer godbitene litt utover. Førsteskiva er dog mye mer rockorientert, men rent personlig synes jeg låtmaterialet står sterkere på album nummer 2.
Hestegjengen forflyttet seg fra kalde og regntunge Seattle til mer landlige South Carolina, noe som kan være med på å forklare den mer komfortable og modne sounden album 2 bærer. Der debutalbumet nikket mot Built To Spill, My Morning Jacket og The Flaming Lips, tar “Cease To Begin” en liten vending og har mer til felles med triste-menn-med-skjegg-og-ruteskjorte-kompisene i Fleet Foxes eller Iron & Wine, men samtidig som de beholder drivet fra førsteskiva. Det er plenty med digge vrenggitarer, akustiske folk-partier og svære indieakkorder, men de får også plass til elektrisk piano og banjo inni der. Samtidig beviset vokalist Ben Bridwell at han er en mester på å skildre småby-historier på “Everything All The Time”, og tar det enda et skritt videre på “Cease To Begin”. Låten “Ode To LRC” handler om en liten hytte Birdwell bodde i en periode, hvor det lå en loggbok igjen fra tidligere besøkende: In the log book of the LRC / Well I knew I’d find something / A hundred stories sitting there to read / I got my focals out I put ’em on, og fortsetter med observasjoner om a doggie coming here to eat now / Which dated back to 1993 / I don’t care what the people say cause / That dog he don’t come around here anymore. Og den kanskje mest hjerteknusende observasjonen: The town is so small / How could anybody not / Look you in the eye / Or wave as you drive by.
“Ode To LRC” følges opp av samlivsbruddballaden “No One’s Gonna Love You”, som handler om et forhold helt på tampen til å bryte fullstendig sammen: It’s looking like a limb torn off / Or all together just taken apart / We’re reeling through an endless fall / We are the ever-living ghost of what once was, men med en liten trøst: But no one is ever gonna love you more than I do / No one’s gonna love you more than I do. Andre nydelige høydepunkt utover albumet er selvfølgelig åpneren “Is There A Ghost”, “The General Specific”, “Islands On The Coast”, “Marry Song” og selvfølgelig bitre “Cigarettes, Wedding Bands”. Låta følger – etter det jeg forstår – et ektepar som hele tiden har balansert på grensen til skilsmisse, men som velger å holde ut med hverandre. For barna? På grunn av religion? Refrenget roper ut While they lied at night, they lied at night, som har en dobbel betydning i form av å lyve og å ligge. Foreldrene deler seng hver natt, men lyver til hverandre samtidig. Ingen av dem tør å være ærlige om sine følelser. And why did we live so long? er foreldrene som lurer på hvor lenge de har levd med denne løgnen. The house is not the same since we left it that day / Old friends seem to wander / On our parents’ hands, cigarettes, wedding bands er barna som vender tilbake til barndomshjemmet og blir vitner til alt dette. The picture was left on the front porch / The back said «I love you, don’t you ever think of me?» / If my body goes then to hell with my soul / We don’t even know the difference.
“Cease To Begin” fikk aldri den samme anerkjennelsen som debutalbumet, men i mine ører er det en skive som definitivt har vokst godt. Interessant nok er det å lese om hvordan band og plateselskap valgte å promotere utgivelsen, her snakker vi “singel tilgjengelig på MySpace”, “gratis nedlastning fra iTunes” og “inkludert på Guitar Hero 5”. Alt det satt til side, dette er en skive som fortsatt vokser hver eneste gang jeg hører på den, og som definitivt fortjener plass i hylla ved.