Auduns Juveler #15

Subnoir – A Long Way from Home

Vårt langstrakte land har alltid hatt en særdeles god grobunn for kreative sjeler. Dette forvitra og forblåste isødet på toppen av verden. Kanskje er det noe i drikkevannet eller en eller annen form for mystisk kreativ kraft gjemt blant våre mange kratt, skoger, heier, vidder og fjell? Hvem veit, men en ting er sikkert; Det skorter ikke på talent og drivkraft her til lands. Den såkalte undergrunnen er rik på uslipte diamanter i hopetall og den som påstår at «rocken er død» eller på noen som helst måte har stagnert, burde ta øya vekk fra gullrekka på NRK og komme seg ut på konsert med de mindre aktørene. Det finnes et lite univers av uoppdagede knallband der ute som fortjener en plass i øregangene dine og ett av disse mesterlige Subnoir. 

Det skal ikke legges skjul på at post-rock/metal ligger mitt hjertet nært. Det er noe med stemningen sjangeren ofte greier å mane frem som til tider kan transendere en vanlig lytteropplevelse. På sitt aller beste kan musikken være både knusende hard, tung og massiv, samtidig som den vakker, drømmende og sår. Det er ofte lange og oppbyggende låtstrukturer hvor man må gi musikken sin fulle oppmerksomhet og hvor også låtene krever det av deg som lytter. Elementene kommer både gradvis og lagvis og låtene tar seg ofte god tid, noe jeg liker. 

Subnoir så dagens lys i 2014 og begynte, så vidt jeg har forstått, i utgangspunktet som et sideprosjekt hvor medlemmene i stor grad hadde leflet mer med ulike former av black metal inntil da. I 2018 var det duket for deres debutskive, «A Long Way From Home». Et aldri så lite/stort roundhouse kick mot trommehinnene av et album! 

Her snakker vi et norsk band som gir deres svenske sjangerbrødre i Cult of Luna og the Moth Gatherer «a run for their money». Her er det klare inspirasjoner og likhetstrekk, men det er allikevel noe eget og veldig «Subnoir» over det hele. En egen musikalsk identitet som treffer blink. Vokalist Kenneth sin vokal er som dratt opp fra det niende laget av den mørkeste avgrunn og danner et meget godt vokalteppe over storslåtte partier. Lekre gitarlicks bryter de suggererende taktene uten å bli langdrygt. Subnoir kjenner sin besøkningstid, som dessverre ikke alle band i samme sjanger er like flinke til. «A Long Way From Homr» er en force to be reckoned with. 

Om du lurer på hva Dovregubben snurrer på sin rustikke vinylspiller en disig fredagskveld i mars, så er jeg ganske sikker på at Subnoir er et av banda han foretrekker. Detta er massivt og steintøft og om du får sjangsen til å se dem live så anbefales det på det varmeste.