GRAVEYARD – HISINGEN BLUES
En dritrå trommeintro, tekstfrasen “I got no friends / only people that I know,” tett etterfulgt av komplett 60-talls fuzzmayhem det er UMULIG å ikke bli revet med av: der har du åpningssporet ditt. Svenske Graveyard sparker i gang “Hisingen Blues” med låta “Ain’t Fit To Live Here” som umiddelbart setter stemningen. Vi skal på retrorockreise. Kordfløybuksene har sleng, håret er langt og rørforsterkerne koker helt greit. Og GITARENE da mann! Satan som det låter. Vi freser så smått i panna når “No Good, Mr. Holden” tar tak, før tittelsporet “Hisingen Blues” tar oss gjennom et frenetisk møte med djevelen (i Gøteborg?). Vi får igjen pusten på “Uncomfortably Numb”, en sår kjærlighetslåt rett ut av Zeppelin-boka, men det smått geniale refrenget “I’ve been leaving you since the day we met / And it feels like you have too”. Og hvis noen på gigen roper etter “Freebird”? Da gir du dem en vaskeekte “Freebird”-solo vel. “Buying Truth” og “Ungrateful Are The Dead” som følger – kun delt opp av instrumentalen “Longing” – er som plukket rett ut av katalogen til Trouble, Pentagram eller Cathedral, men høyepunktet på skiva er uten tvil avslutteren “The Siren” (om du sitter på Spotify er “Cooking Brew” sistelåt, men det er *egentlig* et bonusspor). “The Siren” forteller om en episk kamp mellom det som var en fange ombord en slavebåt, og en demon som er ute etter blod – sannsynligvis i New Orleans et sted: “I was a captive of a slave boat, rowing through the swamp / They threw me off into the lake of alligators / Eyes were glowing in the dark and fear was in the air / As the beasts were closing in panic struck my mind”. Kampen tapes dessverre tydeligvis i refrenget med “Tonight the demon came into my head / And tried to choke me in my sleep”. Oh well, godt kjempet I guess?