Jørnbefaling #44

THE PROMISE RING – NOTHING FEELS GOOD

Hører du det? Den umiskjennelige lyden av deprimerte tenåringer på high school med foreldre som ikke forstår dem, svartmalte fingernegler og pannelugg, og som skrur stereoanlegget på rommet litt ekstra høyt etter en krangel nede i stua. Og lyden som blåser ut av høyttalerne? Mest sannsynlig The Promise Ring. Eller i hvert fall om du var en amerikansk tenåring mellom 1996 og 2000. Kortlevde The Promise Ring fra eksotiske Milwaukee, Wisconsin ble dannet i 1995, og andrealbumet fra 1997, “Nothing Feels Good”, har av mange fått æren av å være selve essensen av emorock. En sjanger som har fått mye tyn opp igjennom tidene, men som etter min mening er kriminelt oversett og sett ned på – men det er en helt annen diskusjon. 

The Promise Ring ble dannet av gitarist/vokalist Davey von Bohlen (fra legendariske Cap’n Jazz, men det er en helt annen historie), og i 1997 traff altså bandet en nerve tvers gjennom USA. Emorockens første bølge kom på 80-tallet, hvor hardcore punkband våget å være mer emosjonelle og personlige. Band som Rites Of Spring, Embrace og Dag Nasty banet vei for emorockens andre bølge på 90-tallet, hvor band som Sunny Day Real Estate, The Get Up Kids, Jawbreaker, American Football og Jimmy Eat World virkelig fikk skinne. Og overnevnte The Promise kombinerte brutal ærlighet, ungdommelig naivitet og den klassiske midwestern-lyden på “Nothing Feels Good”. Skarp produksjon, finjustering av hardcore-lyden fra 80-tallet, catchy pophooks hentet rett ut av Cheap Trick-boka, og relaterbare og jordnære tekster skapte en bauta av et album. Dessverre for The Promise Ring klarte de aldri å kapitalisere på bølgen de skapte etter “Nothing Feels Good”, grunnet en bilulykke med hele bandet involvert året etter albumet ble sluppet. Vokalist von Bohlen ble påvist svulst i hjernen etter ulykken, og bandet ble ytterligere satt på vent mens bandet leget sår, og fant dessverre aldri tilbake til det momentumet de hadde i 1997. Men “Nothing Feels Good” står igjen som selve oppskriften på knallsterk emorock, perfekt balansert mellom poppete, punkete, ærlig uten å bli for sytete, og emosjonelt uten å bli for depressivt. Også det albumcoveret da.