Kite – Irradiance (Album)

Følelsen av at KITE blir grimmere og grimmere er tøff. Vokalen i mix er dratt solid opp fra forrige EP «The All Penetrating Silence». Og dette er kult ettersom vokalen låter mer desperat enn noensinne og smelter godt sammen de ultra-skitne gitarene.

Albumet kjennes på ett vis litt tidlig Melvins (tankene går mot «Bullhead») ut i form av at det ikke låter fryktelig polert og finjustert. Det er meget godt balansert, men det låter svært rått. Og dette er meget kledelig.

Bandets timing og balanse mellom å ta seg god tid, men å aldri slepe en låt for langt er svært god. Låtene river, vrenger og snur på kløktige og tidspunkt. Med ett unntak* (Mer om dette i oppsummeringen).

Alt i alt en svært god og grim sludgereise fra rutinerte herremenn med god timing. KITE viser nok en gang at de mestrer å smelte sammen sludge, post-rock og doom i en solid knyttneve som treffer godt på kjakan. En av undertegnedes favoritter hittil i år.

+ Herlig skitten og balansert mix, som kjennes rått og intenst ut.

+ Solid balanse på låtenes oppbygninger. Aldri for lenge til noe snur. Snur aldri for raskt.

+ Intens og stødig vokal med masse nerve.

+ Velspilt.

+ «Reveries» og sin fantastiske slutt.

– Støyoutroen på Irradiance er hakket langdryg. Hadde den låta vært noe før kunne det fungert bedre som en slags pause midtveis på albumet. Det at det skal feede i 2 minutter relativt nære slutten kjennes ut å utfordre lytteren til å fortsette å lytte. På unødig vis.*

Råkkfolkscore: 9/10