JØRNBEFALING #47

NEIL YOUNG & CRAZY HORSE – RAGGED GLORY

Ah, Neil Young. Det klin gærne musikalske geniet fra Canada, som jevnt og trutt har sluppet banebrytende musikk både på egen hånd og med diverse band, og som står bak noen av verdens beste album og mest legendariske bandinstallasjoner. Mannen har vært aktiv siden 1963, har 40 studioalbum under beltet og har spilt med noen av verdens største artister: I Buffalo Springfield med blant andre Stephen Stills, i CSNY med David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash, og laget skive med Pearl Jam etter å ha blitt kalt “the Godfather of Grunge”. Mannen som to ganger har blitt innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame to ganger. Mannen som i løpet av 18 måneder slapp debutalbumet “Neil Young”, “Everybody Knows This Is Nowhere” og “After The Goldrush”. De legendariske livealbumene “Rust Never Sleeps”, “Weld” og “Live Rust”. “Harvest”. “On The Beach”. “Harvest Moon”. Og her skal jeg da altså ta for meg det grisete garasjealbumet “Ragged Glory” fra 1990. Men så er det mitt absolutte favorittalbum fra den gamle skrua da. 

Neil Young er for mange mest kjent for de akustiske leirbållåtene sine: “Heart Of Gold”, “Harvest Moon”, “Old Man”, “Hey Hey, My My (Out of the Blue)”, men den mannen kan definitivt rocke. “Cinnamon Girl”, “Cortez The Killer”, ”Southern Man”, “Like A Hurricane”, “Hey Hey, My My (Into the Black)”. Etter et særdeles fruktbart og suksessrikt 70-tall skulle det dippe litt, og 80-tallet var ikke særlig god mot Neil. Den delen av katalogen hans kan man lett hoppe over (verdt å nevne at en av hans største hits, “Keep On Rockin’ In The Free World” kom i 1989 forøvrig). Men så kom 90-tallet, og Neil stakk tilbake til garasjen med Crazy Horse. 

“Ragged Glory” er faktisk studioalbum nummer 18 fra Neil Young, og det sjette med Crazy Horse. Det er kanskje derfor det høres så herlig løssluppent ut: tight, men allikevel ikke. Ordet skal ha det til at bandet installerte seg på ranchen til Neil Young i april 1990, og spilte et sett med sanger to ganger om dagen over et par uker, tok opp alt sammen, og plukket ut de beste opptakene i etterkant. Albumet er altså live i ordets rette forstand, og låter herlig forfriskende, hardt og rått ut – ikke verst for en da 45 år gammel Young. Åpningen “Country Home” og “White Line” er låter Young skrev med Crazy Horse på 70-tallet, men aldri spilte inn. Også “F*!#in’ Up” da. Det tror jeg er en låt det ikke er rent få der ute som kunne tenkt seg å ha skrevet. Albumet strekker seg rett over timen med kun 10 låter, men det er tydelig at det er noen sterke jamsessions vi er vitne til her. “Over and Over” er rett under 9 minutter lang, og både “Love To Burn” og “Love And Only Love” bikker rett over 10 minutter. Disse gutta har ikke hastverk med å ro i land gitarsoloene for å si det pent. 

Der “Freedom” fra 1989 (med tidligere nevnte “Keep On Rockin’ In The Free World” er avslutningssporet) er et slags låtskriver-comeback for Neil Young, er “Ragged Glory” et comeback lydmessig. Et grisetight og avslappet backingband bestående av den klassiske Crazy Horse-oppsetningen med Billy Talbot på bass og Ralph Molina på trommer, og Neil Youngs høyrehånd Frank “Poncho” Sampedro på gitar, kombinert med det kontrollerte kaoset Neil Young klarer å mane frem fra sin Old Black (en høyt modifisert 1953 Gibson Les Paul), gjør at enhver lytter blir møtt med et sonisk mesterverk. Og husk: dette er live.