ACID BATH – PAEGAN TERRORISM TACTICS
Vanligvis pleier jeg å konsentrere meg om fuzzete skranglerock, sinna punk og emosjonell indie i disse artiklene, og lar det mer tyngre stoffet bli dekket av Rob eller Audun. Men en Facebook-post fra et par uker siden ville ha det annerledes: Acid Bath kunne melde om at pga coronakrisen og at folk var stengt inne i karantene, så gjorde plateselskapet Rotten Records begge skivene deres tilgjengelig på strømmetjenester for første gang noensinne. Og det må feires. Debutskiva “When The Kite String Pops” fra 1994 – med artwork av seriemorder John Wayne Gacy – er en real gysare den også, men min favoritt av de to er nok det andre og siste albumet, “Paegan Terrorism Tactics”.
Acid Bath ble dannet i 1991 i Houma, Louisiana, og etter en håndfull demoer ble gjengen plukket opp av indielabelet Rotten Records. I 1994 så debutskiva “When The Kite String Pops” dagens lys, og i 1996 kom mesterverket “Paegan Terrorism Tactics”. Ingen av skivene gjorde det spesielt bra kommersielt, men undergrunnen tok dem til sitt hjerte, og Acid Baths diskografi har vel fortjent oppnådd legendestatus i senere tid. Acid Baths karriere tok dessverre brått slutt da bassist Audie Pitre og foreldrene hans omkom i en bilulykke i 1997.
Sjangermessig er det vanskelig å sette fingeren på Acid Bath. Den klassiske NOLA-sludgen vi kjenner fra Crowbar, EyeHateGod og DOWN er der, men det er også grunge, psykedelia, thrash, black metal, death metal, akustiske låter og spoken word. Like kjapt som bandet skifter stil bytter også vokalist Dax Riggs mellom grunge-wailing av typen Layne Stayley og Scott Weiland byr på, og grisehard black metal-skriking. Låtene er ikke like harde som på debutskiva, men lyrikken og tematikken er like dyster, og vokalist Dax Riggs’ bekmørke humor får skinne i teksten.
Åpningssporet “Paegan Love Song” er basert på da bandet var i Florida og tok psykoaktive stoffer hvor rusen varte i flere dager. Tekststrofen “Dying felt so goddamn good today” er visstnok basert på at rusen gir en følelse av å dø. Holder meg til en sekser bjørnunger tror jeg. Resten av skiva er like bekmørk, med høydepunktene “Bleed Me An Ocean” (“Let the blackness roll on / You bleed so easy”), “Diäb Soulé” (“Well, the skyscrapers look like gravestones / From out here”), “Graveflower” (“I burrow through the dust in your skull / But I cannot seem to find your soul”) og “Venus Blue” (“How much more must we bleed her / I cut their throats while they slept / I wept / I peel back my skull for you / Yes I do / Dead Venus Blue / Love is rotting on the vine / Crumbling in God’s sunshine / I am dying all the time / Point me at the sky”). Lystig lesning der altså. Perfekt sommerlytt nå som sola såvidt gløtter frem igjen!