CLOUD NOTHINGS – HERE AND NOWHERE ELSE
Moderne klassiker? Undertegnede har i hvertfall store vanskeligheter med å stoppe “Here And Nowhere Else” fra 2014 når den først ruller og går på popanlegget, og det frister definitivt med umiddelbar gjenlytt når de heseblesende 31 minuttene er omme. Det forrige albumet deres, “Attack On Memory” fra 2012 (også en knallsterk skive), ble produsert av Steve Albini og er noe tyngre og mørkere enn øvrig diskografi fra Cloud Nothings. På “Here And Nowhere Else” hyret bandet inn produsent John Congleton (Baroness, Earl Sweatshirt, Swans, Modest Mouse, Sleater Kinney) for å tighte opp lyden enda mer, og kontrollere kaoset vi er vitne til. Og med ekstremt gode resultater.
Cloud Nothings har absolutt ingen intensjoner om å bremse opp når de først sparker i gang åpningssporet “Now Hear In” og “Quieter Now” (og vi får virkelig høre noe sylskarp hihat-føring). Det er ikke før tredjesporet “Psychic Trauma” vi får lov til å puste noen få sekunder, men så er gjengen tilbake på samme sporet og raser avgårde i en voldsom fart. “Psychic Trauma” byr også på den mest kaotiske punketrommingen jeg har hørt spredd over det siste halve minuttet av låten. Blir svett bare av å skrive om det. Til og med 7 minutter lange “Pattern Walks” er kjapp, kaotisk og aggressiv, men på slutten av låta blir vi vitne til et vakkert indiepop-parti vi ikke har fått høre fra den kanten før – noe som viser at vokalist og låtskriver Dylan Baldi har mer på lager enn kun svære akkorder og hyling.
“Just See Fear” er en av høydepunktene på albumet, med like deler catchy refreng og tilfeldig skriking – Baldi fortalte i et intervju en gang at “det er mye skriking på disse låtene. Jeg bare fortsetter familietradisjonen om å skrike til unger siden foreldrene mine er lærere.” Baldi klarer heller ikke å ikke skrive catchy refreng eller hooks, noe hele “Here And Nowhere Else” er et testament på. Uansett hvor hastig, skranglete eller bråkete ting høres ut, er det *alltid* noe å synge eller nynne med på. Avslutningen “I’m Not Part Of Me” kunne lett vært en knallsterk poplåt hadde du strippet vekk punketrommingen og all vrengen. Og selv om vi har vært gjennom låter som handler om depresjon, frykt, angst og ensomhet, gir avslutningslåten oss håp for fremtiden allikevel: “It starts right now, there’s a way I was before / But I can’t recall how I was those days anymore / I’m learning how to be here and nowhere else / How to focus on what I can do myself”. Og med tanke på at låtskriver Baldi var tidlig i 20-årene da alt dette ble skrevet er det bare å vente i spenning på hva som kommer videre (spoiler: det er splitskiva “No Life For Me” fra 2015 med Wavves, “Life Without Sound” fra 2017 og “Last Burning Building” fra 2018. God lytt!).