RITES OF SPRING – RITES OF SPRING
Den musikalske bevegelsen “Revolution Summer” fant sted i Washington D.C. sommeren 1985, og var en sosial bevegelse startet av hardcore-bandene i D.C. som hadde sett seg lei på den overdrevne volden og kvinneundertrykkelsen som fant sted på hardcore-shows rundt den tiden, i tillegg til andre politiske temaer. I spydspissen for bevegelsen var hardcore-bandene som for lengst hadde forlatt den overdrevne machokulturen og “oss mot dem”-mentaliteten til en del punkeband på den tiden, og fokuserte heller på “meg mot meg” og mer introverte perspektiver, med dype personlige tekster og vokal som ligger helt på kanten av desperasjon og tårer. Til gjengjeld ble de ofte kalt “emocore” som et nedsettende uttrykk, og Amerika hadde plutselig skapt en ny sjanger. Helt i front stod det beste punkebandet du aldri har hørt om: Rites Of Spring.
Du er tilgitt for å ikke kjenne igjen verken bandet eller det eneste albumet de slapp, det selvtitulerte “Rites Of Spring”, i juni 1985 (kanskje mer viktig er det å notere seg gitarist/vokalist Guy Picciotto og trommis Brendan Canty, som begge skulle bli sentrale medlemmer i legendariske Fugazi med Ian MacKaye noen år senere). Rites Of Spring ble formet i 1984, spilte inn ett album og en EP, gjorde omtrent 15 konserter, før de ga seg i 1986. Men i løpet av den korte perioden hadde Rites Of Spring, noe ubevisst, skapt en ny bevegelse og en ny musikksjanger, og skulle inspirere en haug med band og artister i senere tid. Kurt Cobain inkluderte skiva på sin topp 50-liste, og Rolling Stone Magazine plasserer “Rites Of Spring” på en komfortabel andreplass over tidenes beste emo-album (kun slått av Sunny Day Real Estate – “Diary” fra 1994). Rent musikalsk plukker Rites Of Spring fra hardcore-oppskriften: kjappe låter, grisete riff, gang-vocals og aggresjon, men samtidig lekte de også med komposisjoner i låtskrivingen med dramatiske stopp og pauser, dur-akkorder, dynamikk og mer modne og selvreflektive tekster. “End On End” og “Drink Deep” er ekstremt gode eksempler på dette, men gutta stod ikke i veien for å bare dunke på, noe “Spring”, “Hain’s Point” og “Deeper Than Inside” tydelig viser.
Det ble med det ene albumet fra D.C.-gjengen, men ut av askene fra Rites Of Spring fikk vi både Fugazi og emocore, og det er jo ikke så verst. Og jeg tør å si at uten Rites Of Spring (sammen med Embrace og Dag Nasty) hadde vi aldri sett snurten av Jawbreaker, The Promise Ring, Jimmy Eat World, Drive Like Jehu, Taking Back Sunday, At The Drive-In, og en haug andre band. Ironisk nok har aldri vokalist Guy Picciotto anerkjent emo-sjangeren og nekter å ta kreditt for å ha skapt en hel bevegelse, og vi fikk dette legendariske sitatet: “what, the Bad Brains weren’t emotional? They were robots or something?”