Det er ei vanskelig balanse mellom lufting av frustrasjon, klaging og syting. Balansen ligger på full syt i første låta «Hater Livet». Takk og pris hjelper to neste låtene å rette opp skuta på en svært god måte. Men på førstelåta er Goggen ille klagete. Strengt tatt sytete. På en måte som nesten ikke høres troverdig ut.
Men lyrikken balanserer seg langt bedre ut på de to neste låtene, «Igjen og igjen» og «Statusjag».
«Igjen og igjen» retter opp ryggen noe og har sterkere hooks. «Burde kanskje jekke meg ned? » er en usedvanlig passende avsluttende strofe.
«Statusjag» kjennes kulest ut. Mindre «jeg, jeg» og mer om noen andre. Dette er en lettende overgang og låta som høres lyrisk sterkest ut.
Miksen på plata lider litt av i overkant midscoopa gitar, mens trommene og bassen låter kanon. Det skrangler litt dynamisk iblant, men det er garagepunkete og kledelig.
Låtene rent instrumentalt låter veldig lekent ut og har solid energi.
Alt i alt en litt spesiell affære som undertegnede mener drukner litt i overdreven lyrikk om hvor fælt man har det. Dessverre på en litt ung frustrert mann på 14 på UKM type måte. Når det først tas et steg vekk fra dette låter det umiddelbart sterkere og mer modent.
+ Kul bass og trommelyd
+ Instrumentalt lekent.
+ Velspilt.
+ Bra energi.
+ Overgangen fra låt 1 til låt 2 er silky smooth og dynamisk knalltøff.
– Noe tekst kjennes litt for trått ut til å svelge.
– Kunne kanskje spedd på en låt til?
– Litt hul gitarlyd.
Råkkfolkscore: 4/10