I «Deep Cutz» går kjente og kjære igjennom komplette diskografier for å prøve å finne solide låter som ikke er allerede er hits. Kanskje du finner din nye favorittlåt? Kanskje du får sansen for en ny artist du aldri trudde du skulle like? Finnes det gull blandt gråstein?
I denne utgaven av «Deep Cutz»…
BRYAN ADAMS
Av Bjørnar Kristiansen
Du har hørt Bryan Adams. Helt garantert. Om det er “Summer of 69” eller en av de svulstige sviskene, så har du hørt Bryan Adams.
Og nå har jeg hørt alt av Bryan Adams. Fjorten album. Det er veldig mye Bryan Adams.
Men fant jeg noe gull blant de ukjente låtene?
Vel, la oss ta turen gjennom mannens diskografi sammen. Spilleliste finnes nederst på siden.
S/T (1980)
På debutalbumet til den canadiske gullstrupen, har ikke den gjenkjennelige raspheten meldt sitt nærvær i stemmen hans ennå. Musikalsk er det fengende poprock/AOR det går i, ikke ulikt noe Cheap Trick eller Journey kunne lagd. Vi snakker ikke noe komplett unikt eller originalt her, men det er faktisk hele tre låter som er verdige for spillelisten her. “Wait And See” høres ut som Fleetwood Mac og Cheap Trick hadde fått en canadisk baby. Absolutt en fin låt. “Don`t Ya Say It” er en småfunky poplåt med alle de nødvendige ingrediensene på plass. Virkelig ikke halvgærnt. Og “Remember” er voksen rock for voksne, med et godt driv.
You Want It You Got It (1981)
Men Adam(s) var ikke lenge i paradis og plattheten som skal prege enorme deler av mannens katalog, gjør sitt dominerende inntog her. Det er ingen av låtene som skiller seg ut positivt.
Cuts Like A Knife (1983)
Det kommersielle gjennombruddet for Bryan, og det mye på grunn av hitsinglene “Straight From The Heart”, “This Time” og tittelsporet. Som du skjønner så har balladene begynt og bli sterke, sammen med at det låter ekstremt velprodusert. Som jeg nevnte i podcasten, så hør heller på 80-talls Alice Cooper. Det låter ganske likt, bare mye bedre låter. Ingen av de andre låtene gjør seg fortjent til en plass blant det gjemte gullet.
Reckless (1984)
Produktive år for Adams og det skulle lønne seg. Dette albumet har solgt over 12 millioner eksemplarer rundt om i verden. Hiter som “Run To You”, “Summer of 69” og “Heaven” sørget for det. Dessverre så er det ingenting av verdi her, utenom singlene.
Into The Fire (1987)
Adams og hans faste partner når det kommer til låtskriving, Jim Vallance, ville ikke lage “Reckless 2”, så i stedet lagde de dette albumet. Og det er et forvirrende resultat vi har fått servert. For det høres ut som Bryan er inspirert her, men underlig nok også svært upersonlig. Plattheten er uansett godt smørt ut over albumet og ingen store sjanser har blitt tatt. Bisarr sak. Hør heller på “Born In The USA” av Bruce Springsteen.
“Waking Up The Neighbours” (1991)
Ut med Vallance og inn med superprodusent og låtskriver, Mutt Lange. Kjent for sitt arbeid med Def Leppard og eks-kona Shania Twain, har denne mannen skapt et særegent lydbilde som virkelig har båret kommersiell suksess. Og dette albumet låter som at Bryan Adams fronter et band som vil veldig gjerne låte som Def Leppard fra storhetstiden. Vi har endelig en låt som skal på listen! “There Will Never Be Another Tonight” er en energisk sak som har alle kjennetegnene til Lange, og som før, så funker de. Og det er dette albumet som ga oss “Everything I Do (I Do It For You). Ikke at det hjelper oss her. Så hør heller på Def Leppard fra 80-tallet.
“So Far So Good” (1993)
Samme året som Adams var med på hitsingelen “All For Love” fra filmen “The Three Musketeers”, så ga han også ut et samlealbum med èn ny låt. “Please Forgive Me” er nok en ballade og gjorde det sylskarpt på hitlistene.
“18 Till I Die” (1996)
Fortsatt Lange bak spakene, bare at mannens lyd har blitt oppdatert til den han hadde på 90-tallet. Tenk deg Shania Twain, bare litt mer rocka og maskulint. Påtatt sådan, selvfølgelig. Dette er ikke et godt album, selv i Adams sin diskografi. Med et bunnsolid unntak! Balladen “I`ll Always Be Right There” føles personlig og balanserer på knivseggen mellom svulstig og genuint fin, men holder seg på riktig side. Altså, det er jo svulstig! Men det fungerer. Så rett inn på spillelisten med deg, din lille rakker.
“On A Day Like Today” (1998)
Ny mann bak spakene igjen, denne gang er det legenden Bob Rock som har fått ansvaret. Ut med lydbildet til Shania Twain og inn med Alanis Morrisette fra tiden rundt “Jagged Little Pill”. Ikke at det hjelper albumets kvalitet. Musikalsk flattbrød. Uten suppe. Vel, duetten med Mel C fra Spice Girls får en forfriskende kvalitet over seg, da den stikker seg ut blant all møkka. Som en sitron i vannet.
“Spirit: Stallion Of The Cimarron” (2002)
Filmmusikk fra en ganske glemt Disney-film her. Komplett uinteressant og forglemmelig.
“Room Service” (2004)
Husker du hvordan poprock låt rundt denne tiden? Vel, dette høres akkurat sånn ut, bare at det mangler alt av sjarm og andre postive adjektiver. Snorkcity.
“11” (2008)
Mutt Lange og skrivepartner Jim Vallance er begge tilbake i teamet bak dette albumet. Og her finner vi faktisk en ny låt for spillelisten. Nemlig balladen “Walk On By”. En intim låt som leses som Adams råd til en datter eller sønn. Jæskla koselig og fint. Resten av albumet holder ikke verken vann eller luft. En forbasket jammerdal av kjedelige sanger.
“Track Of My Years” (2014)
Du vet det lugger litt i kreativiteten når det tar seks år mellom to studioalbum og det du kommer opp med, er et coveralbum. Adams har valgt ut låter av blant annet, Beatles, Bob Dylan og Ray Charles. Ingen av dem er i nærheten av originalene, kvalitetsmessig. Den eneste nye låta, “She Knows Me” er heller ingen skjult perle. Mer en tynn promp.
“Get Up!” (2015)
Hørt om Jeff Lynne? Mannen bak ELO? Han opererer med et lydbilde, tungt inspirert av Beatles, som gjerne påvirker albumene han produserer. Og det har virkelig skjedd her. Selv om Adams/Vallance står bak materialet, så høres det ut som ELO og Traveling Wilburys. “Dont Even Try” tar, som det eneste sporet, sin plass på spillelisten.
“Shine A Light” (2019)
Fire år skulle det ta før Adams på nytt, ga ut et album. Desperate forsøk på radiohits, der ingen av scorer mål. Ufattelig intetsigende og utmattende kjedelig. Coveren av Thin Lizzys “Whiskey In The Jar” var allerede klein da Metallica gjorde det, og denne akustiske versjonen redder ikke situasjonen.
Skal jeg oppsummere mitt dypdykk i studioalbumene til Bryan Adams, så skal jeg ærlig innrømme at mannen kan lage hits. Fengende og ofte pompøse, men likevel utvilsomt at vi snakker om klassiske låter. Dessverre er de, nesten alltid, omringet av kjønnsløse forsøk på rock som tryner helt. Jeg hadde virkelig håpet på at jeg skulle finne mer gull her. Noen klumper ble det, men ingen stor suksess.
Hør Deep Cutz Spillelista her!