CORROSION OF CONFORMITY – IN THE ARMS OF GOD
Historien om Corrosion Of Conformity er lang og brokete. COC ble født i Raleigh, North Carolina allerede i 1982 (feirer 40 år i 2022 altså), og veien har bydd på et sortert utvalg vokalister, diverse stilarter, kommersiell suksess, bli signert til og droppet av et major label, to pauser, slippe vente-EP, originalmedlemmer inn og ut av bandet, turné med verdens største band, sideprosjekter og dødsfall.
Den “klassiske” besetningen har dog alltid vært Woody Weatherman på leadgitar (og eneste konstante medlem), Mike Dean på bass (og noen ganger leadvokal), trommis Reed Mullin (R.I.P.) og vokalist/gitarist Pepper Keenan, mest kjent fraperioden midt på 90-tallet med skivene “Deliverance” og “Wiseblood”. Men hvem skulle tro at bandets syvende studioalbum, “In The Arms Of God” fra 2005, skulle være høydepunktet i karrieren?
Hør meg ut.
COC leverte tre knallsterke skiver på rappen opp mot 90-tallet: hardcore-godteriet “Eye For An Eye” (den eneste med vokalist Eric Eycke), crossover-godbiten “Animosity” (og Dean og Mullin med delt vokalansvar), og mer groovy “Blind” (som skulle hinte om soundet som kom noen år senere). Mange vil nok sette 1994s “Deliverance” aller øverst på tronen, og det er ikke vanskelig å høre. Åpningstrioen “Heaven’s Not Overflowing”, “Albatross” og “Clean My Wounds” setter lista for resten av albumet, og det er en real godbit i katalogen av groovy sørstats-metall som COC er blitt så kjent for i senere tid. Men vi er ikke her for å snakke om den skiva akkurat nå, så vi legger den ballen død.
COC forsøkte å finne gull igjen med “Deliverance” i 1996, men til tross for verdensturné med Metallica og en Grammy-nominasjon for låta “Drowning In A Daydream” (som Tool – “Ænema” skulle stikke av med), solgte skiva ganske skralt og de ble droppet av Columbia Records. “America’s Volume Dealer” fra 2000 solgte enda verre, og COC måtte gå i tenkeboksen igjen.
Pepper Keenan gikk på audition for Metallica da de trengte ny bassist, samtidig som han hadde nok å henge fingrene i med DOWN. Reed Mullin forlot bandet, og ikke mye skjedde rundt den gjengen på en god stund. Helt til de reiste seg fra askene med et nytt sound, en ny groove, en ny trommis, en ny energi, og et av de aller beste skivene fra 2010-tallet: “In The Arms Of God”.
Den hadde den umiskjennelige stoner-grooven fra de tidligere COC-skivene, ispedd litt inspirasjon fra Alice In Chains, men med Stanton Moore bak trommesettet fikk hele albumet nesten en Led Zeppelin-feel (godt hjulpet av småpsykedeliske partier og sporadisk akustisk gitar her og der).
Åpneren “Stone Breaker” er fullstendig umulig å ikke nikke anerkjennende til, og “Paranoid Opioid” sender noen tanker i retning hardcore-begynnelsen på 80-tallet. “Dirty Hands Empty Pockets / Already Gone” og “So Much Left Behind” er de som kanskje lukter mest Zeppelin II her, men det er plenty av låter som lett kunne glidd rett ut av “Deliverance”-sekken: “Infinite War”, “It Is That Way”, “World On Fire” og “Backslider” er classic COC hele veien. “Rise River Rise” skulle vise seg å spå fremtiden på verst tenkelige vis: en låt som handler om en elv som stiger og stiger, som spår dommedag og skyller vekk hele byer på sin ferd, sluppet i april 2005. Kun fire måneder senere traff orkanen Katrina hjembyen til vokalist Pepper Keenan – New Orleans i Louisiana – og COC måtte avbryte turnéen med Motörhead slik at han kunne dra hjem for å redde det lille som overlevde flommen.
Nydelige “Crown Of Thorns” gir oss en etterlengtet pustepause før den episke avslutningen “In The Arms Of God” runder av, og lytteren får godt betalt for å ha lånt bort ørene sine i omtrent 57 minutter. Det er et klassisk metallriff og SVÆRE trommer som tar oss i mot i døra der, og etter rundt minuttet sparker hovedriffet inn og sender oss avgårde på en like sterk nakke-workout som åpningssporet gjorde ca en time tidligere. Etter en bitteliten episk akustisk breakdown serverer Pepper Keenan følgende strofer: “These are the things that condition the man / Seldom shown the ways to understand / Heart was still beating but you know it was true / Locked in the cage and shown the wrong view / Standing alone like a lightning rod / Sleep tight my friend you're in the arms of god”, og et helt hysterisk trynesmeltende riff-party sender oss videre på vår ferd. Og med det er reisen over, og man sitter
igjen som en nyfrelst “In The Arms Of God”-apostel. Prøv selv!