DANZIG – DANZIG
Ah, gode gamle Glenn. Du gikk fra ung snørrvalp med devilock i The Misfits, en snabbtur innom Metallica-favorittene Samhain før du startet solobandet Danzig, og på veien rakk du å skrive låter for Roy Orbison og Johnny Cash før du ga ut en elendig skive full av Elvis-coverlåter (setter en hundrings på at alle gangene folk har kødda med at “Evil Elvis” burde covre Elvis gikk til huet på stakkars Glenn).
Åja, glemte jeg å nevne at han ble spurt om å prøvespille for fuckings Wolverine i den første X-Men-filmen, men takket nei, for så senere å fornærme Hugh Jackmans innsats og kalle den “gay”? Før Glennebass rakk å bli fullstendig utkjørt skapte han i midlertidig et realt mesterverk innen bekmørk rock’n’roll og kalte det like gjerne opp etter seg
selv.
Det er en del å ta tak i når det gjelder debutskiva til Danzig, selvtitulerte “Danzig” fra 1988, og vi kan jo begynne med labelet. “Danzig” er den første utgivelsen på plateselskapet Def American Recordings, som ble startet og drevet av Rick Rubin etter at han forlot Def Jam – Rubin produserte også albumet. Sidespor: Def American Recordings skiftet senere navn til mer kjente American Recordings, og jobbet med band og artister som Slayer, ZZ Top, Johnny Cash (ja, DE albumene), Tom Petty, The Black Crowes og System Of A Down. James Hetfield fra Metallica har også ukreditert bakgrunnsvokal på både “Twist Of Cain” og “Possession” fra debutskiva.
Skiva dunker i gang med et hypnotiserende gitarriff, noen tunge trommemarkeringer og litt lett uling fra Danzig selv, og “Twist Of Cain” er godt underveis. Hypnotiserende gitarintroer er visst varemerket til Danzig, for “Not Of This World” starter på samme måte som førstelåta. Den semierotiske bluestraveren “She Rides” og powerballaden (ballade og ballade) “Soul On Fire” holder tempen oppe før debutskivas raffeste riff dukker opp i form av “Am I Demon”. “Possession” følger opp med nok et råfrekt gitarriff, før slowburneren “End Of Time” tar over stafettpinnen. “The Hunter” er original skrevet og fremført av henholdsvis Booker T. & the M.G.’s og Albert King – selv om frekkasen Glenn førte opp “all songs written by Glenn Danzig” på skiva. “Evil Thing” runder av herligheten, og 41 minutter med strålende gothrock er (nesten) kommet til veis ende.
Skivas midtpunkt og opus er singelen som ble sluppet i 1988, men som først begynte å rotere på MTV og radiostasjoner 5 år senere da grunge begynte å skyte fart: “Mother”. Det ikke veldig mange vet, er at tittelkarakteren “Mother” er Amerikas mødre – og spesielt Tipper Gore og PMRC – som i 1985 introduserte Parental Advisory på musikkutgivelser de mente kunne være støtende eller blasfemisk. Med teksten “Mother / Tell your children not to walk my way / Tell your children not to hear my words / What they mean / What they say” forteller Danzig
at han sannsynligvis blir ansett som “farlig” av PMRC, men kommer samtidig med en annen advarsel: “Mother / Can you keep them in the dark for life / Can you hide them from the waiting world / Oh mother / Father / Im gonna take your daughter out tonight / Im gonna show her my world”. Ironisk nok fikk “Danzig” et PMRC-klistremerke på albumcoveret, selv fullstendig uten banneord.
Et ekstremt undervurdert aspekt ved denne skiva er Rick Rubin og hvor viktig han egentlig var for Danzig. Da Rick møtte Glenn backstage etter et Samhain-show et par år før insisterte han på at Samhain måtte skifte ut resten av bandet og heller fokusere på frontfigur og vokalis Danzig. Glenn fikk beholde originalbassist Eerie Von og den blodferske gitaristen John Christ, og fikk samtidig dratt med seg den legendariske punktrommisen Chuck Bisquits fra blant andre D.O.A., Black Flag og Circle Jerks. Sidespor 2: Andre nevneverdige medlemmer av bandet til
Danzig opp gjennom årene er Tommy Victor (Prong), Johnny Kelly (Type O Negative), Joey Castillo (QOTSA), Rob Nicholson (Ozzy Osbourne) og Dave Kushner (Velvet Revolver). Ingen halvgæli gjeng å ha med seg opp gjennom årene gitt.
Glenn Danzigs stemme er front og senter på “Danzig”, de nedstrippede trommene gir plenty med plass til vokalen, bassen er dyp og langt i bakgrunnen og gitarsporene kan minne mest om samples: veldig typisk for 80-talls hip-hop-produksjon. Glenn har plenty med swagger – som med rette ga han tilnavnet “Evil Elvis” – og er mye mer moden enn snørrvalpen som ropte “WE AAAAAAAAARE 138” noen år tidligere (jeg elsker The Misfits altså, misforstå meg rett). I tillegg nekter Danzig å lene seg godt tilbake i macholeiren de aller fleste metal-kollegene hans gjorde
på 80-tallet: selv om du kan plukke ut et par alfahann-sitater her og der (“And I will worm inside your skull / Make you beg to be my whore” på “Possession” for eksempel), så legger han seg også flat for den feministiske kraften hos det motsatte kjønn (“She will make you scream / She’s death” på “She Rides”). Danzig tar på seg rollen Jim Morrison hadde en del år tidligere, som den hedonistiske gallionsfiguren for menneskets mest perverse seksuelle ønsker og behov, og holder samtidig nøytral grunn og heier frem begge kjønn. DET er faen meg ikke verst for 1987
ass.