Ille fin black metal.
Hengestaur. For ett navn. Jeg ville egentlig google ordet, for å forstå hva det egentlig betyr, men jeg lot vær. Aldri hørt om hengestaur før. Mulig jeg er rar. Men jeg lot mystikken leve. Fordi mystikken passer så fint til musikken.
Black metal, post-rock med håpefulle toner og intens vokal pakket inn i lo-fi som ikke ligner grisen. Det er skittent, storslagent og ambisiøst. Miksen hadde gjordt japanerene i Boris stolt.
Låta har en reise som er kul og det hele blir som en fuzzete smørje som bare låter fint til tross for å være ekstremt forvrengt. Det er rett og slett litt vakkert.
Alt i alt en overaskende atmosfærisk opplevelse. Gleder meg til å høre mer!
+ Miksen er snodig nok forferdelig dårlig og forferdelig passende på en gang. Som igjen skaper en symbiose perfekt for denne låta.
+ Velspilt.
+ Stemningsfullt.
+ Kanon intensitet.
+ Kanonfine tonevalg.
– Hadde vært fett å høre med noe mer trøkk i trommene.
Råkkfolkscore: 8/10