FRANK CARTER & THE RATTLESNAKES – BLOSSOM
Da har vi sveipet innom både Gallows og Pure Love, så skulle bare mangle at vi ikke også tok for oss det tredje og siste bandet til Watfords hissigste mann: Frank Carter.
Den illsinte briten tar intensiteten fra Gallows og melodiene fra Pure Love oppi en svær smeltedigel, og resultatet
ble The Rattlesnakes. Bandet roundhousekicket seg inn i en intetanende musikkindustri i et inferno av fengende melodier, grisete produksjon, desperasjon og velskrevne låter i form av debutalbumet “Blossom”, som kom ut i september 2015 (og det ble passende nok annonsert at skiva slippes i en deluxe-utgave rett etter sommeren). Eller, sant skal sies: verden fikk smake på Frank Carter & The Rattlesnakes allerede i mai 2015, da de slapp EP-en “Rotten” og gjorde sin debutgig på Sang Bleu Tattoo Shop i London – en gig som i senere tid har fått legendestatus.
For det er liveshowene til FCATR som er selve plommen i egget her, noe undertegnede kan skrive under og sette både to og tre streker under svaret. Og Frank Carter skal ha all verdens honnør og kudos for å lage moshpits utelukkende for jentene i publikum, og ha partier under gigen hvor kun jentene får lov til å crowdsurfe om de ønsker det men aldri har turt før. MEN! Det er altså debutalbumet som er subjektet her, så la oss sette i gang.
Det er en dirrende og atonal akkord fra gitarist Dean Richardson som får lov til å henge i luften i under sekundet før kalaset settes i gang i form av “Juggernaut”, og Frank tar allerede standpunkt her vedrørende sitt eget liv med linja “For all those mistakes I could have made right / I walk out and die on this stage every night”, og det er tydelig at han prøver å gjøre opp for tidligere synder ved å gi absolutt alt han har på scenen hver eneste natt.
Intensiteten opprettholdes under “Trouble” og “Fangs”, før første pustepause dukker opp i introen til livefavoritten “Devil Inside Me” (hvor Frank tar en liten side ut av boka til Slipknot og kjører gode gamle “alle-i-publikum-ned-på-huk-også-hopper-vi-samtidig-etter-det-rolige-partiet”-trikset. Og det funker som faen). Selve tematikken er mindre lystig, da “Devil Inside Me” klart og tydelig er Frank som deler intime detaljer om sin sviktende mentale helse og angst: “There’s a devil inside of me / And he’s holding on / And I don’t know if he’s staying / Or for how long / Pulling on my heartstrings / And kicking in my mind / And I’m sad to say / He’s got me thinking about the bad parts of my life”. Carter har hele veien vært åpen om sin mentale helse, og det er fint å se hvordan han kontinuerlig jobber for å bli et bedre menneske. Da er det godt at neste låt, “Paradise”, tar en sterk venstresving og går til fullt frontalangrep på selvmordsbombere og terrorister: “Your paradise does not exist / It’s a tomb that’s full of emptiness / But if there’s a paradise, hidden in the sky / I hope you never get to see it when you die”. Auch. “Loss” ramser like greit opp alle tingene Frank Carter har mistet opp gjennom årene, og balladen “Beautiful Death” handler om den personen du skulle gitt alt for å ha bare 10 minutter til med, men som har gått bort altfor tidlig, mens “Rotten Blossom” snur 180 på det og stiller spørsmålet “When we die are we gone forever / Do we burn in hell or do we get to heaven / What happens to us when we die?”.
“Primary Explosive” tar oss med til sistelåta, allsangfavoritten “I Hate You”. En skikkelig downtempo godlåt som handler om den ene personen du hater mest i verden og hva du ønsker skal skje med den personen. Utvalgte strofer fra låta er blant annet “It makes me violently angry when I see you alive”, “I wanna hit you with the force of an asteroid from space”, “I wanna be the dagger right between your shoulder blades”, “You’re a fucking mistake, you’re an embarassment mate”, og “You’re a useless
fucking cunt”.
Og med det er rundt 34 minutter med angst, sinne, forvirring, blodtørst, sorg og desperasjon over, og resten av verden slå sjokkerte nede for telling. Og: det er ytterst få folk som kan spille intens punkrock iført en Gucci-dress. Frank Carter er mannen verden trenger.