The Slow Painters – The Slow Painters (Album)

Boyz II Men.

La det være sagt. Undertegnede kjente The Slow Painters. Bandet, som for det som kjennes ut som 100 år siden, spilte på småsteder på Oslo øst med sin ille koselige koserock. Det skulle drikkes te til alle døgnets tider og det skulle bløs for koseligheter og internhumor om at ting var «løst» og om en eller annen som het «Gary».  Men på ett vis kjentes det ut som de bare var gutter da. «The Slow Painters» kjennes ut som en reboot. Som menn.

Å høre på «The Slow Painters» gir en følelse av at man blir dratt i. Dratt mellom det vakre og det stygge, det ekte og det falske, det rene og det skitne. Her ligger det dissonante og gjemmer seg bak kriker og kroker. Det er mystisk og kledelig. Støyende teksturer fungerer som «det lille ekstra» som gir låtene unike løft. Vokalen er full av nerve, angst og kjennes genuint ektefølt ut.

Miksen er stort sett passende til soundet og fungerer godt. Vokalen kan ligge noe langt frem i miksen noen steder og trommelyden virker ofte annerledes fra låt til låt. Slike ting skaper litt dynamisk ubalanse og hindrer albumet fra å låte så kontant og helhetslig som det kunne ha vært.

Alt i alt er dette ett solid soundtrack for tankefulle øyeblikk fra ett band som låter bedre, sterkere og mer kreativt modent enn noen gang.

+ Kledelig mix.

+ Herlig mystikk. Følelsen av det dissonante og støyen som gjemmer seg bak i låtene er godt produsert.

+ Sterke og ektefølte vokalprestasjoner.

+ Sonisk interessant.

+ Godt samspilt.

– Noe røffe balanser på miks når det kommer til trommer og vokal. Volum og dynamikk kunne vært noe finjustert.

– Setter seg selv opp for en utfordring med mye lag og teksturer som kan bli utfordrende å få gjenskapt live. Mange av låtene har dette som det ekstra «krydderet» som løfter noen av låtene fra ok til magisk.

Råkkfolkscore: 8/10