Jørnbefaling #59

THE GASLIGHT ANTHEM – AMERICAN SLANG

Greit: New Jersey-gutta i The Gaslight Anthem legger definitivt ikke skjul på at det er en viss fyr født i samme delstat – faktisk ikke mer enn en 50 minutter kjøretur unna – som står som hovedinspirasjon og forbilde/idol/Gud, men faen heller om ikke gjengen klarer å skape sitt helt eget sound ut av det. Og hos meg står tredjeskiva “American Slang” ut som en bauta, en slags moderne variant av den klassiske amerikanske sangboka, for oss som ikke er født rundt 50- og 60-tallet (om du ikke gjetter inspirasjonen kan jeg avsløre at det rimer på “rus springpeen”. Værsågod).

The Gaslight Anthem startet opp i 2006, men da med et mer punkevennlig sound sterkt inspirert av The Misfits, Social Distortion, The Bouncing Souls, Against Me! og Hot Water Music (albumene “Sink Or Swim” og til dels “The ‘59 Sound” er gode album å sjekke ut om du er keen). Men da tredjeskiva rullet ut var gutta blitt eldre og mer modne, og spesielt Springsteen-innflytelsen var ikke til å ta feil av. Punkerøttene er der fortsatt, men nå er det mer Motown, folk, doo-wop, soul og såkalt “Heartland Rock” i lydbildet (sistnevnte er en samlebetegnelse på roots-inspirert rock fra blant andre Bob Seeger, Steve Earle, John Fogerty, Tom Petty, og selvfølgelig Brucer’n selv).

Åpningen på skiva er selveste tittelsporet, og det er tydelig med en gang at vi er vitne til en moderne amerikansk rockeklassiker: “And they cut me to ribbons and taught me to drive / I got your name tattooed inside of my arm / I called for my father but my father had died / While you told me fortunes, in American Slang”, levert av den hese og voksne stemmen til da 30 år gamle Brian Fallon. Hele skiva er marinert i det beste av amerikansk rock, og man kan formelig se for seg blå jeans, hvite t-skjorter med oljesøl, jenter i rockabilly-kjoler, vintage Cadillac-biler, eplepai, svart kaffe, whiskey og sigaretter – men det bikker aldri over til å bli karikert eller platt. “Bring It On” forteller om tapt kjærlighet (“Stop clicking your red heels and wishing for home / I’m hearing that he tells you he can read your palms / If he’s better than my love / If he’s better than my love, then go on, take it all”), “The Queen Of Lower Chelsea” om de kule jentene som virker som de eier byen (“Did you make all the right moves / Take all the right drugs right on time? American girls, they want the whole world / They want every last little light in New York City”) og “Old Haunts” er om de jentene som fortsatt tviholder ved de gode, gamle dagene (So don’t sing me your songs about the good times / Those days are gone and you should just let them go / And God help the man who says / If you’d have known me when / Old haunts are for forgotten ghosts”).

Klarer du å se gjennom fingrene på den ganske åpenbare Springsteen-hyllesten er det et fabelaktig album som møter deg. Som musikkmagasinet Exclaim! en gang beskrev det: Det er som faren din og bestevennen din på samme gang.