Den søte lillebroren.
Det er noe vennlig med soundet til The Skullingtons. Litt som om man ser en person og tenker «han/hun/henn gir gode klemmer». Bandet har strukturelt dratt det meste ut av Ramones-læreboka, men med vokaler som høres mer uskyldige ut og tempoer som sjeldent pusher låtene til å låte anspente. Det låter trygt og godt, men det er kledelig.
Vokalmelodiene er bandet sterkeste kort og allsangstemningen rendyrkes no jæskli. Det er dette som gir bandet styrke live. Instant catchy.
Det mest spennende øyeblikket på albumet er når de tar noen sidesteg fra Ramones-formelen. Låta «No Spark» er så Weezer som det kan blitt og det låter kanon! Skulle ønske de våget seg ut i disse baner mer. Fordi er det noe bandet muligens trenger å gjøre så er det å eksperimentere litt vekk fra Ramones-fasiten. Fordi med såpass stødige vokalprestasjoner så kan det bli fryktelig kult om de finner litt mer egen identitet i strukturer og riff. Dra seg litt ut av «De spiller sånn Ramones-punk». Slutte å være den søte lillebroren til Ramones.
Alt i alt en stødig opplevelse, som tildels drukner litt i repetativ låtstruktur og låtmateriale man har hørt før.
+ Stødig mix.
+ Solide vokallinjer.
+ Catchy.
+ «No Spark».
+ Allsangstemning.
– Mye likt i form a riff og låtstrukturer.
– God del av disse låtene har man hørt før.
Råkkfolkscore: 8/10