JØRNBEFALING #60

IDLES – JOY AS AN ACT OF RESISTANCE

Album cover for Joy As An Act Of Resistance by IDLES

Ved jevne mellomrom erklæres rocken for død og begravet, og like ofte dukker det opp nye band for å motbevise den påstanden. Den gamle griske grisen Gene Simmons sa det i 2014, men det året fikk vi sterke skiver fra blant andre Against Me!, Royal Blood, The Black Keys, Jack White og Mastodon. Marilyn Manson sang om det i 1998, men han fikk tydeligvis ikke med seg PJ Harvey, Manic Street Preachers, Refused, QOTSA og Pearl Jam det året. Til og med
The Doors spilte inn en låt om temaet allerede i 1969, men det var vel helt sikkert rett før han fikk hørt Led Zeppelin og Black Sabbath. Hver eneste gang en surpomp mener rocken er død er det alltid en liten gjeng med jævler som skal vise dem feil, bare på trass.

Britiske IDLES er et av de bandene som tar strupetak på tvilerne og tvangsfôrer dem med gamle sneiper, knust glass og steintøff punkrock. Gutta fra Bristol hadde allerede fått værhårene til å stå i hjemlandet etter debutskiva “Brutalism” i 2017, men det var ikke før andreskiva “Joy as an Act of Resistance” droppet i 2018 at resten av planeten begynte å krumme ørene. Plata er 42 minutter med heseblesende punklåter, suggerende rytmer, følsomhet, sorg, glede, tørr humor og optimisme; IDLES har aldri vært redde for å vise følelser, og tar opp temaer som toxic masculinity, klasseforskjeller, Brexit, selv-kjærlighet, innvandring og sårbarhet.

Den episke åpneren “Colossus” (“I am my father’s son / His shadow weighs a tonne”) baner vei for den store ‘hiten’ “Never Fight A Man With A Perm” (som forøvrig er en god leveregel å ha), med tekststrofer som “You are a Topshop tyrant / Even your haircut’s violent” og “You look like you’re from Love Island”, men som allikevel finner trøst i strofen “I shut my mouth / Let’s hug it out”.

Låta “Danny Nedelko” handler om bandets nære venn ved samme navn, en ukrainsk innvandrer og vokalist i bandet Heavy Lungs, og tar opp temaet rundt immigranter, nasjonalisme og multikulturalisme (“My blood brother is an immigrant / A beautiful immigrant”).

“June” handler om vokalist Joe Talbots dødfødte datter (“A stillborn but still born / I am a father”), og “Samaritans” handler om hypermaskulinitet og det faktisk er lov å gråte selv om man er en mann (“The mask of masculinity / Is a mask, a mask that’s wearing me”).

Men oppe i alt dette klarer fortsatt IDLES å ha glimt i øyet, og kan klinke til med fiffige strofer som “Ten points to Gryffindor!” (“Gram Rock”), “I kissed a boy and I liked it” (“Samaritans”), “This snowflake’s an avalanche” (“I’m Scum”) og “I spoke to God in my dreams last night / She said I’d go to Heaven if my teeth was white” (“Television”). Og det er akkurat det vi trenger i den tiden vi er i nå: Vi må anerkjenne sorgen og smerten, men allikevel finne lysglimtene
innimellom. Og vi må kunne le av det. Takk IDLES.