NOIR DESIR – TOSTAKY
Etter å ha blitt introdusert til fabelaktige 16 Horsepower og Wovenhand av en kollega på
Platekompaniet rundt 2008-2009, ble jeg helt oppslukt. Den blandingen mellom bekmørk
americana, folk, country og gudfryktig gospel satt som et skudd hos undertegnede, og jeg fyrte
av 16HP over anlegget i sjappa sikkert 5-6 ganger i uka.
En stund senere får vi en fransk kollega, og knedypt inne i en tung 16HP-session utbryter han “dette høres ut som en amerikansk versjon av Noir Desir”. Tilsynelatende ut av det blå fisker han ut et album fra platehylla og setter på “666.667 Club”, som ble mitt første møte med den franske gruppa.
Senere har jeg hatt en litt småbitter smak i munnen hver gang jeg hører på Noir Desir (mer om
det lengre nede), men allikevel kan jeg ikke fornekte viktigheten av skiva “Tostaky” som kom ut i
1992, både for min egen del og for europeisk rockemusikk generelt. Bertrand Cantat og Serge Teyssot-Gay møttes da de var 16-17 år gamle, og basert på deres kjærlighet for Led Zeppelin og The Who bestemte de seg for å starte band. Teyssot-Gay hadde allerede spilt klassisk gitar i 10 år og ble gitarist, mens Cantat ikke kunne spille noe som helst og ble vokalist (naturligvis). Første utgivelse var minialbumet “Où veux tu qu’je r’garde” i 1987, og suksessen derfra første til at bandet ble plukket opp av plateselskapet Barclay og slapp debutalbumet “Veuillez rendre l’âme (à qui elle appartient)” i 1989 (og fikk forøvrig en liten hit med singelen «Aux sombres héros de l’amer», i hjemlandet det året). Året ble 1992, grunge hadde begynt å sive inn over det ganske land på andre siden av Atlanterhavet, og Noir Desir skulle ikke være noe dårligere.
“Tostaky” – en slags kombinasjon av den spanske frasen todo está aquí, som betyr “alt er her”, og som var slagordet til Emiliano Zapata under den meksikanske revolusjonen mellom 1919-1920 – ble sluppet i 1992 til gode kritikker og massiv hyllest blant både fans og presse, og har i senere tid blitt kåret til den nest beste franske rockeskiva noensinne av franske Rolling Stone (kun slått av Alain Bashung – “Osez Joséphine” fra 1991). Den samme gode alt-country/post-punk-lyden er der, men gitarene er tyngre, lydbildet er mer dystert og det veksles mer mellom fransk og engelsk vokal.
Spesielt åpningsnummeret “Here It Comes Slowly”, “Ici Paris”, “Alice”, “Tostaky (Le continent)” og
“Johnny colère” står ut som sterke rockelåter, men Noir Desir er ikke redde for å sakke tempoet
når det trengs: “Oublié”, “Sober Song”, “Lolita Nie En Bloc” og “Marlène” er gode eksempler på
det. Sett bort i fra en relativt skral utgave av den udødelige Beatles-klassikeren “I Want You (She’s So Heavy)” så er det ikke mye å sette fingeren på her.
Som nevnt tidligere er det en litt småbitter smak i munnen hver gang jeg setter på Noir Desir,
men det hele koker ned til det evinnelige spørsmålet: kan man og bør man skille kunst fra
kunstner? Vokalist Bertrand Cantat havnet i et fylleslagsmål med sin kjæreste på et hotellrom i
Litauen i 2003, og slo henne så voldsomt at hun havnet i koma og døde noen dager senere.
Han endte opp med å tilbringe rundt 4 år i fengsel før han ble sluppet løs på prøvetid, men i
løpet av den tiden hadde resten av bandet snudd han ryggen, og Noir Desir ble offisielt oppløst i
2010.
PS: Kan på det varmeste anbefale 16 Horsepowers versjon av “The Partisan” fra 1997, originalt
utgitt av Leonard Cohen. 16HP-versjonen har fransk vokal fra Noir Desirs Cantat.