JØRNBEFALING #63

BRAND NEW – SCIENCE FICTION

For noen uker siden skrev jeg om hvordan man ofte var nødt til å skille mellom kunst og kunstner, og at en persons handlinger og ansvar bør ligge hos den personen og ikke resten av gruppa rundt. Da vokalist Bertrand Cantat fra bandet Noir Desir tok livet av kjæresten sin en skjebnesvanger julinatt i 2003, kunne selvfølgelig ikke resten av bandet ha gjort noe for å hindre det som skjedde. Det samme føler jeg gjelder Brand New og frontfigur Jesse Lacey, men før jeg kommer til det vil jeg gjerne snakke om Brand News siste album, epos og svanesang, “Science Fiction”.

Brand New startet i 2000 i Long Island, New York, og har hele tiden blitt ansett som et av de viktigste bandene i den senere bølgen av emorock (sammen med blant andre Jimmy Eat World, The Get Up Kids, New Found Glory og Saves The Day). Etter et knippe stødige utgivelser og stadig stigende popularitet ble Brand New signert av Interscope Records, og tredjealbumet “The Devil And God Are Raging Inside Me” er av mange ansett som mesterverket deres. Etter å ha startet sitt eget plateselskap og sluppet skiva “Daisy” i 2009 tok bandet en lang pause fra studioplater, kun for å returnere med en t-skjorte med motivet “2000-2018” på sin offisielle merch-side i 2016, og albumet “Science Fiction” (med den påfølgende hashtagen “#this isthelastone” i august 2017 – bandets eneste førsteplass på Billboard 200.

Så hva er det med “Science Fiction” som gjør den til et mesterverk? Brand New leverte strålende poppunk på debutskiva “Your Favourite Weapon”, mer moden emo på “Deja Entendu”, dypt personlig og introvert sjelesøken på “TDAGARIM” og kontrollert kaos på “Daisy”. Her får du alt sammen servert i løpet av ca 50 minutter. Det er ingen hits, ingen singler, kun en strålende oppsummering av de siste 17 årene av Brand News karriere og en verdig avslutning på bandets eksistens. 

Albumet starter med en slags spoken word-intro fra det som tilsynelatende er en terapisesjon, hvor det snakkes om “I don’t mind having all this going on inside me. It’s sort of… I think I’m going to be relieved when it’s over. When I can sort of settle back down”, noe som definitivt peker mot at dette blir aller siste utgivelse fra bandet. Låta “Lit Me Up” er en rolig slow-burner som glir over i “Can’t Get It Out”, som på mange måter nesten er albumets eneste skikkelige rockelåt. Albumet sys sammen med anonyme stemmer, samples og snutter, noe som gjør at albumet føles ut som et eget sted, et eget univers. Rolige “Waste” går over i enda roligere “Could Never Be Heaven” med refrenget “And all of the songs were about you” (en slags referanse til og reversering av bandets første singel, 2001s “Jude Law and A Semester Abroad” og strofen “no more songs about you”). En av skivas sterkeste låter er “Same Logic / Teeth” (som refererer tilbake til singelen “Luca” fra “TDAGARIM” samtidig som den referer til neste spor på albumet, “137”). Sporet “Out of Mana” er undertegnedes favoritt fra albumet, selv om den er proppfull av referanser til World of Warcraft. Nesten 9 minutter lange “Batter Up” runder av eposet, og Brand New finnes ikke mer. 

Alt dette har i senere tid blitt overskygget av stygge anklager om seksuelle overgrep mot vokalist Jesse Lacey rundt starten av bandets eksistens. Flere unge kvinner har stått frem og fortalt sine historier noen måneder etter at albumet ble sluppet, og Jesse Lacey postet en blank unnskyldning på bandets Facebook-side hvor han beklager hvordan han har såret og misbrukt kvinner opp gjennom årene. Bedre blir det ikke at en av kvinnene var mindreårig da overgrepene skjedde. Oppvarmingsartistene Martha og Kevin Devine droppet ut av turneen med Brand New i solidaritet med kvinnene den høsten, og bandet avlyste de resterende konsertene. Etter at vokalist Jesse Lacey postet innrømmelsen og unnskyldningen på nettet ble det dønn stille fra bandet, og Brand New har vært dødt siden sent 2017. Man kan fordømme Jesse Laceys handlinger og han fortjener den straffen som venter han, men jeg klarer ikke å legge fra meg *bandet* Brand New helt enda, og svanesangen “Science Fiction” fortjener i det minste en sjanse til å stå på egne ben, separat fra frontfigurens handlinger.