Satan som det nailes.
Kryptograf bader lytteren i retro doom, revival rock og stoner. I tillegg erre catchy som fy og de veit akkurat åssen de skal lugge litt i versa for å få maks forløsning i refrenga.
Vi er et slags hellig krysningspunkt mellom The Sword og Graveyard. Og det er barsk nok uten å måtte øse og påse på med kilovis av fuzz. Ikke at det ikke er deilig, men det noe mer tilbakeholdte ved å ikke pøse på, gir en større følelse av at bandet vet låtene er fete nok uten å måtte gjøre det mer «brutalt» med en vegg av fuzz. En selvtillit som man kan høre i spellinga. Og som gir albumet en feit trygghet. Spillinga er knallgod. Synginga er uhyre passende. Dog man tidvis kan skimte ei litta norskengelsk aksent iblant.
Alt i alt steintøft og en must for alle glad i 70´s psych, doom og stoner.
+ Nailer spillinga.
+ Nailer sound.
+ Nailer attitude og sound.
– «Across The Creek» bryter stemninga, er fin nok, men kjennes målløs samt fullt og helt unødvendig ut. «Wormwood» kommer bedre ut av det, men har også en tung vekt av «filler» over seg. Dette albumet trenger ikke slike pauser, det er like unødvendig som reklame midt i Die Hard på tv3.
– Noen ord bærer preg av litt norsk aksent.
8/10