Undertegnede vil påstå at det er har vært en renessanse som stammer fra mid 90 til litt utpå 2000-tallets pop-punk de siste årene. Den punken som ikke nødvendigvis er politisk eller aggressiv, men mye av den som er god gammal dags morro. Humor og en solid dæsj feststemning er hos noen av banda i fokus.
En slags solidaritet i miljøet har tatt solid feste. Ihvertfall i Oslo. En sterkere solidaritet, giv og driv enn vi kanskje ser Oslo’s metal-miljø. Selvsagt finnes det unntak. Men facebookgruppen «Norsk Punk» er ett lite bevis av dette. Det koker og bobler og er fylt til randen av ildsjeler. Forslag om moderne avarter av tape eller stickerstrading, hjelpen til å promotere hverandre, lister over band og diverse artikler fyller siden. Man kan kjenne en sterkere iver enn bare den klassiske posten om «vi spiller her og det koster…». På konserter fremstår det som en mer unison gjeng som står foran scenen også. Publikumet er mindre redd for å «slippe seg løs». Det er ett publikum som byr på seg selv, selv om bandet er forholdsvis ukjent og scenen er akk så liten. Det handler om å ha det gøy og støtte bandet. I motsetning til å stå stille opp og ned 6 meter fra scenen med en øl i hånda og golfklappe mellom låtene. Som blandt annet ett metal-publikum (selvsagt med unntak..) kan finne på å gjøre.
Så det er med en sterk tommel opp vi gir facebook gruppen «Norsk Punk» og miljøet rundt en solid runde kudos.
Også er det bare å håpe andre miljøer følger etter. For denne driven, dedikasjonen og lave skulderføring som band, ildsjeler og publikum bedriver er rett og slett vakker.
PS: Utgangspunktet for denne kommentaren er miljøet hovedsaklig i Oslo. Om det er omvendt i foreksempel Førde er heller uvisst.
Det skal understrekes at meningene og kommentarene i denne artikkelen ikke nødvendigvis representerer alle i redaksjonens standpunkt på saken/temaet. Dette er helt og holdent skribentens tanker, ord og synspunkter.