Det skal litt kreativitet til for å lage ett eget sceneoppsett som U-FOES gjorde på Vaterland 16. November. Bandet pakket rommet inn i hvitt, satt opp to projektorer, satt trommisen i den korte enden, gitaristen i motsatt ende og vokal i midten. Når man kom opp trappa var nesten ikke lokale til å kjenne igjen og en mild frykt om at det hele skulle bli litt for «artsy fartsy» og at alle skulle drikke musserende lå latent i lufta. Dette luktet litt kunstprosjekt lang vei.
Men så begynte det. Den mest grisete og fyldige gitartonen jeg tror jeg har hørt live noensinne. Buldrende fyldige trommer og en vokal som er fylt med så mye nerve at man skulle ønske man var fastlege så man kunne fylle ut ei resept til fyren.
Det låt brutalt, skittent, stramt og kontant, til tross for at gitaristen og trommeslager er på helt andre siden av rommet for hverandre. Veggen av lyd er fullverdig og enorm. Ingen mangler og en total knyttneve i magen.
U-FOES leverte en kanon konsert, men kanskje i korteste laget. De kunne lett spedd på 2-3 låter til. Man fikk den klassiske følelsen av at publikum varmet opp litt seint, i kjent Oslo-stil og at stemningen var på vei til å løfte seg. Men så var det over.
Men på ett vis så er det alltid fint å sitte igjen med følelsen av å ha lyst på mer og ikke være mettet.
Råkkfolkscore: 8,5/10
