Agenda – «Menneskehetens Massegrav»
Den forholdsvis lille sørlandsidyllen, Stavanger, har en knallsolid rekke av både etablerte og uetablerte band og musikere. Det er definitivt mer rikdom enn olje denne byen har å by på, nemlig en hel haug med musikalsk gull og ganske aller best er det mørkere sorten. For en utenforstående Oslo-borger som meg selv, så har mitt inntrykk vært at det har eksistert en veldig tett knytta miljø i byen med medlemmer på tvers av band og en god bandånd generelt. Hvorvidt dette stemmer er jeg jommen usikker på, men med tanke på mengden og kvaliteten av band Stavanger har skapt så er det naturlig å tenke. Byen har også sett sin del av feiende flotte arrangementer med bl.a. Tunghørtfestivalen og gigger arrangert gjennom Siloen Booking, men det er vel med så mye annet rundt i dette landet at vi ikke alltid er flinke nok til å støtte opp om ting som dette, og bra tiltak ser seg nødt til å legges dødt. Trist!
Det virker ikke alltid like blidt på det såkalte «glade Sørlandet» om man skal ta Agenda og deres «Menneskehetens Massegrav» som en pekepinn. «Menneskehetens Massegrav» er en av de mest nådeløse norske utgivelsene fra 2014 og en lærebok i råskap, kompromissløshet og kvalitet når det kommer til crustpunk. Fra åpnings -og tittelsporet «Menneskehetens Massegrav» får øregangene servert et durabelig roundhouse kick midt i fleisen. Bastant, illsint og med en deilig take-no-prisoners-holdning leverer Agenda på sin første utgivelse en knallsterk debut, som de også skulle vise seg å matche på «den vanskelige andreskiva», «Apocalyptic Wasteland Blues» som ble sluppet tidligere i år.
Til tross for at «Menneskehetens Massegrav» er en skikkelig hissigpropp av ei skive, så er det ikke uten groove eller finesse. Her handler det ikke om slingring i valsen eller aggresjon for aggresjonens skyld. Personlig finner jeg en form for sårhet og en underliggende melankoli som en rød tråd gjennom hele albumet. Med Hani sin knyttneve-vokal er det ingen tvil om at dette er et band og en vokalist som har noe på hjertet og krever din oppmerksomhet. Med sin korte spilletid og frenetiske tempo er det bare å bøye seg i det allerede crøstete støvet for sørlandets definitivt sinteste, men også hyggeligste kvartet.