Sånn greie greier og en podcast i uka

JØRNBEFALING #24

GALLOWS – GREY BRITAIN

RUNDT TALL! Det må jo selvfølgelig feires, og det gjør vi ved å plukke et album fra undertegnedes definitive topp 10-liste: den lettbeinte solskinnsperlen “Grey Britain” fra musikkorkesteret Gallows fra Watford, UK. Lite visste vi at Gallows i 2009 skulle gå fullstendig Nostradamus på oss og spå det komplette og grimme kaoset vi kaller Brexit 10 år senere, og “Grey Britain” føles enda mer relevant i dag enn det den var i 2009. Etter å ha sjarmert en samlet punkfanskare i senk med debutalbumet “Orchestra Of Wolves” i 2007 ble Gallows snappet opp av Warner Bros. for den nette sum av £1 million (høres veldig ut som noe Dr. Evil fra Austin Powers kunne spurt om), og det var på tide å rette blikket utover: Storbritannia er i økonomisk ruin, bankene har feilet, knivkriminalitet er på sitt høyeste, og Gallows er her for å rette pekefingeren (kombinert med langfingeren) mot alle som har skylda (Sidespor: britenes omvendte V-tegn, tilsvarende å vise langfingeren, ble først introdusert under hundreårskrigen mellom Frankrike og England i 1415. Franskmennene fanget de engelske bueskytterne og kappet av dem pekefingeren og langfingeren de brukte for å spenne buene sine med, så de gjenværende bueskytterne viste frem sine to fingre som et hån mot de franske ridderne. Ædda bædda liksom. Så nå vet du det). 

Åpningssporet “The Riverbank” forteller oss at “Grey Britain is burning down / We’ll be buried alive before we drown”, og avslutningen “Crucifucks” tar et oppgjør med “The London Metropolitan / All the fucking clergy men / Child abusers, National Front / Rapists, racists, all fucking scum” og runder av med “Great Britain is fucking dead / So cut our throats / End our lives / Let’s fucking start again”. Lystig. Frontfigur Frank Carter fyrer løs på organisert religion i “Leeches”, “The Great Forgiver” og overnevnte “Crucifucks”, tar et oppgjør med den økende kriminaliteten i landet via “Queensberry Rules”, retter pekefingeren spesielt mot hovedstaden i “London Is The Reason” og maner frem en bibelsk apokalypse i “Death Voices” og “The Vulture”. Men det mest overraskende på et såpass aggressivt album er hvor åpen og sårbar Frank våger å være. De av oss som har fulgt Frank via Pure Love til The Rattlesnakes vet at Frank Carter er svært vokal når det gjelder sin egen mentale helse, depresjon og angst, og i retrospekt er det sterkt å høre en da 25 år gammel Frank skrike “Misery fucking loves me” på monumentale “Misery”, eller synge “If I said I wasn’t scared I’d be a fucking liar” og følge opp med refrenget “And I want to be / Anyone in the world but me / Trapped in the body of a man defeated / I am the shame of mistakes repeated” på “I Dread The Night”.

“Grey Britain” er Gallows på sitt aller ypperste musikalsk. Laurent Barnard og Steph Carter er blodtighte på hver sin 6-strenger og leverer alt fra intrikate Slayer-passasjer til blytung Sabbath-riffing, og beviser nok en gang at den klassiske formelen Les Paul + Marshall = sant for evig og alltid. Lee Barratt tar steget fra punketrommis og nesten opp til en slags prog/metal/rock-fusjon, og om noen lurer på hva som skal spilles av i begravelsen min så er det basslyden til Stuart Gili-Ross fra denne plata. Også Frank Carter da. En illsint, voldelig, sårbar, sinnsyk erkebrite som ikke har noe bedre å gjøre enn å kjefte på deg i ca 52 minutter. 

BONUS: Det finnes også en 25 min lang film som fungerer som musikkvideo for “The Riverbank”, “London Is The Reason”, “I Dread The Night”. “The Vulture I & II” og “Misery”. Du finner den der du finner musikkvideoer. 

For fans av bekmørke historier om urbant forfall, økonomisk kaos og nihilisme, konseptalbum om et post-apokalyptisk Storbritannia i nær fremtid, og de som stemte “Remain” under Brexit-avstemningen i 2016.